«Do you still love me, babe? Do you still love me?»
42-åringen Ryan Adams roper ut full av sårhet i åpningslåten på sitt nye album, men svaret er uunngåelig. Nei, den ti år yngre skuespilleren og artisten Mandy Moore elsker ham ikke lenger.
De er skilt, og bruddet preger Ryan Adams voldsomt.
Å takle dette musikalsk startet med å covre hele Taylor Swifts album 1989 for et par år siden, og fullføres her. Prisoner er strengt tatt Ryan Adams andre break-up-album etter den sterke solodebuten Heartbreaker fra 2000, men hakket sårere.
En samling av rock, country, pop og tekster som på mer enn én måte minner om Bruce Springsteens «skilsmissealbum» Tunnel of Love fra 1987. Det gjør vondt, men likevel godt å høre på.
Les stort intervju med artisten i ukens A-magasinet:
I sin anmeldelse av Tunnel of Love for snart 30 år siden omtalte magasinet Rolling Stone hvordan Springsteen skrev låter om de løftene som mennesker gir hverandre. Mer presist om disse «romantic dreams we're brought up with and the internal demons that stifle those dreams».
Beskrivelsen kan uten forbehold gjenbrukes om Ryan Adams Prisoner.
Etter det fortvilte ropet i «Do You Still Love Me?», synger Adams i tittelkuttet direkte om hvordan han er som en fange av og i kjærligheten. Fanget av ønsket om å få det til, uten å lykkes.
De to neste låtene heter «Doomsday» og «Haunted House», om noen fortsatt skulle lure på innholdet her.
Mest vondt gjør det likevel rett etter, i albumets senterpunkt «Shiver and Shake». En akustisk ballade der Adams ligger våken i savn dag og natt:
«Midnight coming, I can feel it in the air. I hear your voice, run your fingers through my hair. I reach out for your hand but I know it isn’t there. I pick up my phone and I shiver and I stare».
Smerten fortsetter uten svar eller håp hele albumet gjennom, uten at det oppleves som sutring.
«If I was born to be the loner, okay. But I'm not made of stone» synger Ryan Adams i avsluttende «We Disappear», og håper nok at Prisoner også skal fungere som en slags renselse.
Musikalsk slår ikke Ryan Adams like hardt som han gjør på tekstsiden, men mannen har jo en nærmest hyperaktiv evne til å skrive effektivt fengende låter, også her.
Noe er røff rock, andre ting nedpå akustisk, noe innen countrylandskapet, mens enkelte låter vel kan klassifiseres som popmusikk. Sekkebetegnelsen får igjen bli «americana», den nokså vide sjangeren der Adams nå har operert som en av de fremste i over tyve år.
Hør bare låttrioen «Doomsday», «Haunted House» og «Shiver and Shake» etter hverandre i albumets første halvdel, eller «Tightrope» mot slutten. Enkelt, men på alle måter suverent.
Og, for ikke å slippe Tunnel of Love: Nåtidens Bruce Springsteen burde betalt millioner for evnen til å skrive noe sånt i 2017.
Ryan Adams spiller på Øyafestivalen i august.