Bryan Adams har aldri vært den helt store poeten, men låtene hans har likevel klart røre ved et enormt publikum i flere tiår. Det er riktignok en stund siden storhetstiden på 80- og 90-tallet – da den distinkte hese vokalen hans ble selve lyden av softrocken – men giganthitsene har bestått, overlevd som guilty pleasures for et yngre publikum, eller som nostalgiske rockeperler for de eldre.
Kanskje passende for en softrocker som pusher 60 er at den bustete halvt badguy-looken er byttet ut med mer praktisk kortklipt sveis, til og med dressjakke.
Når den nå nesten hvithårede canadiske 57-åringen gjør opp status etter 40 års karrière virker tiden å ha stått litt mer stille enn for andre middelaldrende herrer jeg har sett i Spektrum i løpet av de siste månedene.
Mannen bobler omtrent over av energi. I nært samspill med Keith Scott – gitaristen hans gjennom over et par tiår – er det tydelig hvor innarbeidet spillingen er, hvordan det sitter i kroppen, hvor gode de er blitt på å forstå sitt publikum. Og, snakker om fruktbar bromance!
Allsangen kommer allerede i første låt «Do What Ya Gotta Do», deretter setter en countryrockversjon av «Can’t Stop This Thing We Started» i gang trampeklapp som får tribunen til å vibrere.
Skjermen bak viser bandmedlemmene multipliseres inn i evigheten, mens den senere «Heaven» får publikum til å uoppfordret synge første vers alene idet smarttelefonene kommer opp og fungerer som en forlengelse av stjernehimmelen på storskjermen.
Keith Scotts gitarsolo får noen spontane lykkeutbrudd fra raden foran meg. Ja, dette er Get Up-turneen til Bryan Adams, det siste albumet i rekken, men for publikum virker det å dreie seg om de gamle, gode låtene.
Omtrent ved første gitarakkord fra «Summer of ’69» virker sal og scene å skru hverandre opp.
På skjermen dukker teksten opp, skrevet på en naken kvinnekropp. Hvor passende er ikke det, det er vel denne endeløse fascinasjonen med nakne kvinner som danner tekstgrunnlaget på diverse av låtene.
Og med denne, som med ballader som «(Everything I Do) I Do It for You», «Have You Ever Really Loved a Woman?» og «Please Forgive Me», kan man ikke annet enn å beundre ham som musiker. Disse enkle linjene med kjærlighetserklæringer, sammen med ofte litt grandiose arrangementer har overlevd tiår.
Denne effektive foreningen av ballade og rock får publikum i allsang, og samler fremdeles arenaer. Det er noe herlig ved det. Det skal sies at han klarer å holde den gjennomgående intensiteten også den akustiske versjonen av «When You’re Gone» og nye låter som den swingpregede «You Belong to Me».
For de mer svake låtene, «18 til I Die» er et eksempel, kjører han på med mer bråkete gitar – og det går rett hjem.
Men jeg skal ikke være smålig her. Det er en raus to og en halv time med solid underholdning. Storhetstiden er forlengst forbi, men Bryan Adams gjenopplevde glansdagene på scenen. Og det var et svært villig publikum som var med på det.