Det er vel sagt til det kjedsommelige, men engelske The xx er kanskje det mest usannsynlige bandet som er blitt mainstream og store. Folket elsket trioens mørke og minimalistiske pop på debutalbumet xx i 2009, og årene etter har gjort dem til et arenaband.
Fortjent nok, men samtidig en utfordring live.
For The xx byr fortsatt mest på musikk som kler intime, mørke rom, og ikke en stor, sliten hockeyhall i kalde Stockholm. En rekke minimalistiske låter gjerne kun bygd på en synthlinje fra Jamie «xx» Smith, forsiktig gitarspill fra Romy Madley Croft eller smygende bass fra Oliver Sim – toppet av de to sistnevntes karakteristiske stemmer.
Kult, men likevel uten den ekstra xx-faktoren i en slik konsertsammenheng.
Det må kanskje bli slik, fra et band som er kompromissløst seg selv, uansett om årets supre albumutgivelse I see you er mindre introvert og mer preget av musikk med rytmer og farge i kinnene.
Samtidig manglet denne verdensturnéåpningen et par hakk med energi til å bevege seg fra kult til magisk.
Kunne man hatt med seg en ekstra trommeslager her og der? Burde man ikke skrudd volumet høyere med én gang? Kunne Jamie xx fått sette mer farge også på de gamle låtene?
Jeg føler at svaret er ja på alle tre spørsmål, uten at The xx ville mistet seg selv og sitt særpreg. Den musikalske basen og egenarten i bunn er så sterk at den lett ville tålt noe mer lek.
Når det er sagt, byr The xx på flere hypnotiske øyeblikk, også live. Den nyeste singlen «Say Something Loving» sitter som en kule, ledet an av den Chris Isaak-aktige stemmen til Oliver Sim.
Det virker ikke som han anstrenger seg en gang, stemmen bare er så kraftull.
Romy Madley Croft har ikke like mye kraft, men en sårhet i stemmen som kommer like godt til sin rett live. Dualiteten og samspillet dem imellom er for øvrig ikke bare vokalmessig, men det tekstlige innholdet understrekes fysisk der de beveger seg mot, fra og rundt hverandre på scenen.
Og det virker naturlig, ikke innstudert, der de beveger seg blant store speilflater og lyskilder som smart går fra isende blåhvitt til knallsterke farger, avhengig av gamle eller nye låter.
Bak duoen danser musikalsk master Jamie «xx» Smith rundt i sin store maskinpark av synther. I starten nokså forsiktig, det er tydelig at han venter på andre halvdel av konserten.
På den popperlen «I Dare You», på «Fiction», sin egen «Loud Places», «On Hold». Låtene der han får skinne blant speilflatene, skru opp trykket, heve volumet, bringe inn de dansbare rytmene han så tydelig elsker. Dette gir konserten et løft som gjør at man nesten glemmer den i overkant forsiktige åpningen.
The xx er selvfølgelig ikke det første bandet som strever litt med musikalsk endring, og i overgangen mellom album og live. Spør for eksempel norske Röyksopp.
Men det er et halvår til de skal fylle Amfiet på Øyafestivalen med show, og det er lov å tro på et par hakk mer trøkk da. Alt ligger til rette, det er bare å skru opp.