Janove Ottesen er først og fremst kjent som den karismatiske frontmannen fra kultbandet Kaizers Orchestra, som opplevde stor suksess gjennom hele sin karrière.
Han ga riktignok ut et soloalbum på engelsk for tretten år siden, men det er først i løpet av de siste månedene at han virkelig har begynt å etablere seg som soloartist, med et jevnt slipp av singler.
Nå er platen her, og det er uten tvil en interessant affære.
Artisten & Marlene er naturlig nok et konseptalbum. Det handler om to dansere som blir adskilt etter en ungdomsforelskelse.
Narrativet er pakket inn i den smått surrealistiske, postindustrielle poesien som er blitt Ottesens varemerke – det kan slik sett minne litt om Violeta Violeta-trilogien som Kaizers avsluttet karrièren med.
Det hele begynner med «Marlene», en svært fengende låt som leverer nostalgi for fansen, og samtidig treffer bredt med referanser til de siste seksti årenes popmusikk.
Janoves røffe brynedialekt og energiske levering er godt intakt, og fungerer fint i denne noenlunde nye konteksten, hvor han sogar bygger videre på semi-rappingen har lekt med tidligere.
Også musikken her har åpenbare røtter i den karakteristiske Kaizers-sounden med røffe rytmer og vindskjeve instrumenter, men med et langt større fokus på inspirasjon fra kommersiell pop, RnB og noen hiphopaktige vrier.
Spesielt de klassiske synthene hjelper til i denne utvidelsen av lydbildet. Blandingen gjør seg godt, og lyder rett og slett ganske så kult.
Albumet starter i det mer rocka hjørnet, med godbiter som sløye «Verden går til helvete, tralala» og den entusiastiske poprockeren «Me vokser aldri opp», før andre halvdel roer ting ned.
«Mine siste berømte ord» fungerer som et slags midtpunkt – en stor, enkel ballade med en passelig dæsj åttitallspompøsitet. Den er også ganske så fin og setter stemningen for låtene som følger, og som kulminerer med vakre, nedstrippede «Det ville vært en sensasjon».
I løpet av albumet omfavnes lytteren av kvalte fuzzlyder, storbandtakter og gjennomførte stilvalg. Det er god variasjon på materialet, alt utført med solid håndverk.
Ottesen gir en del nikk til musikken som formet hans egen ungdomstid, pakket inn i en storslagen, moderne produksjon. Det høres virkelig ut som at han har det morsomt.
Albumet blir kanskje noe langdrygt i all sin storslåtthet, og kan slik sett bli litt utmattende, men man kjeder seg neppe under en gjennomlytting.