Reinkarneres som seg selv ni ganger? Havne i det samme livet, men med mulighet til å teste ut andre måter å takle situasjoner på. Akkurat som en katt, ville Silja Sol «landet på beina» når hun vurderer dette tenkte scenarioet i tittelsporet «Ni liv».
Igjen blåser bergensartistens naivistiske livsanskuelse en frisk bris over det norske poplandskapet.
Denne litt barnlige undringen til livet, kjærligheten, savn og døden – store ting altså – kjenner vi igjen fra debutalbumet På Hjertet fra 2014 og fjorårets Væremeh.
Den er kanskje ikke så barnslig heller, for hva vet vel egentlig noen av oss?
Førstealbumet ga henne både stipend og Spellemann-nominasjon, begge deler velfortjent.
Fortellerstilen hun har holdt på hele veien, er ikke helt ulik Kaja Gunnufsens. Og i likhet med henne oppleves Silja Sol nok en gang ut som en artist med både hjerte og tyngde til å formidle noe gjennom musikken.
Det er noe sjarmerende banalt og samtidig ofte vemodig trist over de enkle linjene, som i «Dyrene» der hun kanskje vil si at vi ikke skal la alvoret prege oss for mye:
«Hjertet går på rundgang/noen kaster ball med deg/og her midt imellom/her svever eg/ og vi kan være her, men vi skulle hengt mer i trærne».
Ja, skal man ikke innimellom huske å leke litt i dette livet?
Silja Sol tar også opp de evig vanskelige forholdene vi har i livet.
I «Omveien», for eksempel, om å ikke være hverandres lenger, og den perioden etter da en kan «ramle ut av verden og ikkje vite kor eg e» når personen plutselig dukker opp og er levende i tankene.
Hektisk dansbare beats og noe skjærende toner gjenspeiler effektivt stemningen i låten, som også er et eksempel på hvordan det tidligere minimalistiske musikalske uttrykket ikke ville fungert like bra til tekstene i dette nye albumet.
Det er et fyldigere lydbilde hun kommer med denne gangen, og produsent Fredrik Vogsborg har gjort en glimrende jobb med å underbygge tekstene med smått kontrastfylte lydlandskap.
Refrenget i tittelsporet flyter behagelig på slepne synthbeats, og blir låten som sitter som klistret etter albumet er spilt.
«Gymsko» er nok et eksempel på godt produksjonshåndverk. Synthtrommer stikkende som strikkepinner og passende oppbyggende dramatikk følger Sol pustende og hviskende – før hun viser hvor nydelig vokalen hennes kan være.
Silja Sol fortsetter å være en av de norske artistene som tenker helhetlig med tekst og lyd, som ikke kaster ut klisjeer, men som evner å sette i gang undring hos lytteren. Jeg gleder meg allerede til neste album.