Etter sin selvtitulerte solodebut fra 2014 har Torgeir Waldemar blitt et kjent navn i norsk musikkliv. Det enkle og lekre akustiske lydbildet, de gode tekstene og den bærende stemmen ble raskt gjenkjennelige da låtene ble spredt over det ganske land.
Nå er oppfølgeren her, og denne gangen utvider Waldemar repertoaret.
Det begynner i god gammel folktradisjon, slik vi kjenner ham fra sist. «Falling Rain (Link Wray)» er en naken stemningslåt, og en god introduksjon til hvorfor Waldemar fikk suksess i utgangspunktet.
Stemmen hans runger stort – upolert og ekte, full av følelser. Et aldri så lite munnspill sniker seg inn, som det jo må gjøre i låter som denne.
Deretter tar Waldemar en g-sving over de neste par sporene, hvor han introduserer klassisk rock og utvidede lydlandskap.
«Summer in Toulouse» er en fengende rockelåt med klare røtter til syttitallet, drevet av vrengte gitarer og en tett rytmeseksjon. Her får sangeren også vist frem sine gitarferdigheter, med noen flotte sololøp.
Låten varer i åtte minutter, og varierer mellom røff riffing og roligere instrumentale seksjoner. I det hele tatt en medrivende komposisjon som holder på lytteren hele veien gjennom.
Neste ut er «Among the Low», som tar oss over i rytmisk folkrock. Her blandes de akustiske og elektriske elementene mesterlig, mens vakre vokalharmonier flyter i forgrunnen. Waldemar høres ut til å være like mye i sitt rette element på disse låtene som på det mer spartanske akustiske materialet.
Det er allikevel den klassiske folkemusikken (fra USA) som ligger i bunnen gjennom hele albumet.
Waldemar har en måte å skrive musikk på som kan kjennes igjen enten han leker med fuzzpedaler eller klimprer på en kassegitar.
Her får vi en god blanding, hvor sporene er plassert slik at overgangene aldri blir for brå. Etter en ballade med strykere og litt leken sørstatsrock, blir vi servert en av skivens beste, «Bottom of the Well». En sår og nedstrippet affære, hvor teksten reflekterer både gamle sangtradisjoner og moderne samfunnsproblemer.
Til tider er den intense stemmen nær ved å nå bristepunktet, og man blir sittende med ørene klistret til høyttalerne. En svært god opptreden.
De to siste sporene holder seg i dette roligere lydbildet, nydelige på hver sin måte.
Dette er musikk som suger deg inn, full av normer og tradisjoner, men med rom til personlig uttrykk.
Det er dette som gjør Torgeir Waldemar til mer enn én i mengden. Han beveger seg i grenseområdet mellom etablerte sjangere, uten å miste seg selv på veien.