Nye popmusikalske stjerneskudd kommer og går, men noen har større kvaliteter og sjanser for å bestå enn andre.
Engelske Sampha er én av dem.
Etter et par gode EP-er ble 27-åringen bare nummer fire i BBC’ talentkåring «sound of 2014», og kunne fort forsvunnet da. I stedet har han sunget på låter for artister som SBTRKT, Drake, Kanye West, Frank Ocean og Solange, og brukt lang tid på debutalbumet Process.
En prosess som gjennom opp- og nedturer har ledet frem til et ypperlig, sobert og sårt album som smyger seg inn på lytteren. Og bli værende.
Riktignok går det rytmisk unna i låten «Kora Sings», men den er nokså alene i det mer hektiske selskapet her.
Allerede fra åpningen «Plastic 100ºc» settes den roligere og mer ettertenksomme tonen fra en artist som dras mellom suksess, indre uro og usikkerhet, krysset med problemer hjemme:
«It's so hot I've been melting out here, I'm made out of plastic out here, you touch down in the base of my fears, Houston, can-can-can you hear?»
I alle fall deler av det tekstlige innholdet kan relateres til Samphas mor, som døde mens han spilte inn dette albumet.
Kanskje aller mest i balladen «(No One Knows Me) Like The Piano». En låt om hvor sangeren, pianisten, låtskriveren og produsenten i bunn kommer fra.
«No one knows me like the piano in my mother's home, you would show me I have something, some people call a soul» synger Sampha med sin sterke, hviskende stemme.
Til dette pianoet som faren dro inn i huset da han var tre år, så klart, men også til sine avdøde foreldre, som lærte ham å spille og elske musikk.
Hjerteskjærende er beskrivelsen som passer.
Sammenlignet med de store stjernene som Sampha har sunget for, er han lite opptatt av å skrive hits for seg selv. Ikke engang fjorårets fengende «Blood On Me» nådde listene i hjemlandet.
I stedet produserer han et fascinerende univers influert av like doser pop, soul, R & B, elektronika og hiphop.
Musikk som på moderne vis ikke kan plasseres i noen av kategoriene alene. Han kan nok ligne sin landsmann James Blake her og der. Smått utfordrende, uten å bli for intrikat.
For oss nordmenn kan musikk også lyde litt som superbandet The National Banks debutalbum fra 2004. Det er noe Thomas Dybdahlsk over måten Sampha synger på og hvordan stemmen som viktigste instrument løftes langt frem i lydbildet. Ikke bare i balladene, men også i låtene som byr på mer energi.
En stemmeprakt med sjel og spenn av de sjeldne, og som unyttes til fulle.
Fra nå er det nok slutt på tiden som anonym gjestevokalist. Sampha blir stjerne på egen hånd i år.