Hva kan man forvente av et sideprosjekt fra Kvelertak? Melodiøst, definitivt. Men kanskje ikke et lyst og friskt sound? Jo, da.
Gitarist Vidar Landa og bassist Marvin Nygaard – begge fra metal- og tungrockbandet – drømte visstnok om det «endeløse potensialet til fuzzgitarer, energiske trommer og velformulerte melodilinjer» da de satt på turnébussen.
De tok med seg synthpop-vokalist Børild Haughom og metaltrommis Espen Kvaløy i studio, og slik ble bandet Beachheads et nytt tilskudd til en allerede fyldig nasjonal powerpopscene.
Sweden og Hiawatha! er bare et par av gruppene som lenge har omfavnet opptempo fuzzy kraftpop, og tromsøbandet The Modern Times slapp nylig sitt sjarmerende debutalbum This is The Modern Times.
Det er absolutt et godt stykke håndverk, om ikke akkurat originalt. Men rett-på-sak, energisk punkpop kan definitivt sjarmere.
Som med The Modern Times kan man fort henge seg opp i ekkoer av diverse 80-, 90- og 00-tallsband ved første gjennomlytting av Beachheads selvtitulerte debutalbum, men jeg skal droppe referansene.
Sounden til Beachheads vokser seg uansett mer selvstendig. Rufsete i uttrykket og insisterende nok til at bandet føles som mer enn et sideprosjekt.
Det åpner med «Moment of truth», den kanskje mest drivende låten på albumet. Vokalen veksler mellom å pent sammenfalle med melodien til å skjære ut av tonene, litt av dette skranglete collegerock-uttrykket.
I de neste to låtene ut fungerer dette også som det skal; «Break me down» og «Your highness» har effektive riff som gir god dynamikk. Så kommer «Despair» som faller helt gjennom.
I kontrast til dette lyse og energiske er Børilds tekstunivers ofte preget av den vanskelige tiden etter farens dødsfall. Han skriver direkte og ufiltrerte følelser om dødsfallet, eller beskrivelser av de verste minnene relatert til det.
I «Procession» blir det virkelig mørkt: « ... My body shaking as they lower you into the ground». Hendelsesforløpet kommer linje for linje der lite eller ingenting står skrevet imellom, også i «Treasure chest» og «Despair».
Lydbildet gir derimot ikke mye rom for det dystre, og i disse tristeste låtene finnes ikke samme inderlighet i vokalen som for eksempel i den fine kjærlighetslåten «Give me some love».
Kanskje er det fordi det nødvendigvis krever en viss distanse til innholdet for å kunne fremføre teksten?
Sistnevnte låt kunne forresten nesten følge naturlig med i Weezers album Pinkerton, noe som må kalles positivt. «We're not so starry-eyed anymore/ I still adore you like I did before» er linjene som er så tekstmessig oppløftende som Beachheads lar oss få det. Låten blir bandet på sitt beste.
Om ikke alt nødvendigvis umiddelbart griper tak, er det samlet sett mye bra å hente her. Ikke minst er Kvelertak-medlemmene forfriskende overbevisende i ny sjanger.