I 2014 ble Rebekka Karijord mor. En følelsesmessig påkjenning uansett omstendigheter, men for Karijord ble det hele ekstra dramatisk.
Datteren ble født tre måneder før termin, og sykehusoppholdet ble dermed lengre enn planlagt.
Dette er utgangspunktet for Mother Tongue, som er delvis basert på melodier hun sang for barnet på sykehuset. Albumet forteller altså en sterk historie, og lar Karijord bearbeide en vanskelig hendelse.
De første par låtene er laget i tiden før fødselen, da hun tilbrakte tid på Hawaii. Åpningen «Morula» er en spartansk blanding av korstemmer, pianoballade, og elektroniske pulser.
Den setter stemningen for det elektroakustiske lydbildet som utforskes gjennom albumet, og starter det gjennomgående narrativet om morsrollen, om å gi liv til et nytt menneske.
Vi får en slags overgang i «I will follow you into the wild». Den er spilt inn sammen med sangerinnen Kekuhi Keali’ikanaka‘oleohaililani, og presenterer en type ursang.
Helt nedstrippet, fokusert på den karakteristiske stemmebruken i den tradisjonelle musikkformen.
Sammen med Elias Krantz, som er medprodusent og står for miksingen, har Karijord skrudd sammen en interessant sound for dette albumet.
Ved siden av hennes lett gjenkjennelige vokal, er dette et lydlandskap fylt av akustiske instrumenter, enkle rytmer og taktfast elektronikk. Med på laget har hun et knippe dyktige musikere, inkludert hennes mann. Selv spiller hun piano og synther, som også er de mest fremtredende elementene ved siden av vokalen.
Karijord beskriver musikken som et møte mellom det elektroniske og det akustiske, en slags metafor for kuvøsen barnet hennes lå i. Og det fungerer svært godt, også uten kunnskapen om historien bak.
Midtdelen av albumet griper direkte tak i observasjoner og opplevelser fra sykehuset.
«Six careful hands» forteller med slående ærlighet om hvordan det var å holde datteren mens hun fremdeles var i faresonen. «Home» serverer nydelig barokkpop mot et elektronisk bakteppe, og en sår fortelling om nærheten til den nyfødte.
I tillegg til å gjøre følelsesmessig inntrykk, er dette også svært vakker musikk, med fengende melodier og lyder man lett lar seg oppsluke av.
Det er ikke bare sorg, men også håp. Og heldigvis ender det godt.
Platen oppsummeres i avsluttende «Mausoleum», en hyllest til mødre utført som en firstemt vokalharmoni. En mektig komposisjon, som viser bredden i Karijords talent.
Det er lite å utsette her. Dette er rett og slett en mektig utgivelse som både beveger og inspirerer.