Green Day har holdt det gående i tretti år, men gjengen er fremdeles kun i midten av førtiårene. Den skal tidlig krøkes osv. De har kommet med en jevn strøm av plateslipp, senest i fjor med deres tolvte album Revolution Radio, som de nå har dratt på tur med. Og det er vel kanskje akkurat i konsertsettingen at bandet briljerer. De har skrevet noen gode sanger opp gjennom årene, men har også laget mye middelmådig fyllstoff - å få diskografien kondensert til et par energiske timer er ikke dumt, og trioen er fremdeles et svært kapabelt liveband.
Sist Green Day var i Norge spilte de på Ullevål Stadion. Denne gangen har de trukket seg tilbake inn i «intime» Oslo Spektrum, en setting som kanskje passer den energiske poppunken deres bedre. Det hele starter opp med den sedvanlige dansende kaninen og Morricone-soundtrackmusikk, før de begir seg ut på hiten «Know your enemy». Og trioen (+ turnégitarist Jason White, og et par andre gjestemusikere) kjenner så absolutt fienden sin. Bandet får vann på mølla i tider med politisk uro, og det nylige valget i USA kvalifiserer så absolutt. Publikum er med på notene med en gang – bandet vet hvordan de skal kontrollere tilskuerne. En heldig fan får sågar bli med opp på scenen og synge et vers, før hun stagediver tilbake i folkehavet. Dette skjer mer enn en gang i løpet av konserten.
Videre får vi «Bang bang» og tittelkuttet fra det ferskeste albumet. To helt ålreite låter, som holder stemningen oppe. Lyden i Spektrum er ikke helt optimal, og har en tendens til å bli noe skarp og grøtete. Nå er heldigvis ikke Green Day et spesielt hifi band, så det går helt greit. Deretter kommer hitten «Holiday», som suppleres med et kor av «No Trump». Bandet vet hvilke knapper som skal trykkes på.
Ved siden av ymse bannere med bandnavnet på, består sceneshowet hovedsakelig av blinkende lys, pyro og rytmisk plasserte eksplosiver. Frontmann Billie Joe Armstrong spruter ned publikumet med en slange, gir bort en gitar til en tiårig publikumer, og holder en overraskende effektiv rant mot bruken av mobilkameraer ved konserter (nesten alle de små lysene forsvinner umiddelbart). Man kan spørre seg om fyren har et slags jesuskompleks, men han er i det minste en fin rollemodell.
Resten av settet blir en god blanding låter - hovedsakelig gamle hits med fanfavoritter som «Boulevard of broken dreams» og «St. Jimmy». Per i dag fungerer nok Green Day bedre som et greatest hits-type band enn innovatører, men låtene av nyere dato som slenger med her er for all del ålreite. Det kan til tider bli litt mye av det samme, men bandet lager god nok stemning til at dette ikke oppleves som for repetitivt. Etter et imponerende, om enn noe langtekkelig, medley av gamle rockeklassikere som «Hey Jude» og «Satisfaction», avslutter bandet med den ganske så fine låta «Forever now» fra den nye skiva. Og de kommer selvfølgelig tilbake igjen med «American idiot» og et lite knippe andre slagere, til publikumets store begeistring.
Green Day er ikke store musikere, og det er ikke alt de tar i som blir til gull. Dette tar de igjen med et kroneksempel på god publikumskontakt, og ved rett og slett ha det moro på scenen. Og det går det jo an å like.