Musiker Jarle Bernhoft bodde to år i New York for en tid tilbake. Oppholdet forandret mye og ga ham et nytt syn på kjønn, hudfarge, rase og det han i et intervju med Aftenposten for to år siden kalte en «uutholdelig urettferdighet» i samfunnet.
I dag, treffende nok utgitt på dagen omstridte Donald Trump innsettes som president i USA, er dette blitt til sterk musikk.
At hvite menn ikke kan synge soul, er bare tull. Bernhoft synger fra sitt egenopplevde perspektiv – og gjør det med tyngde og fornuft. Hva om alt egentlig er feil, undrer han, før fasiten settes i «Visceral»:
«I know it’s basic, but somehow some people haven’t nailed it. That we are individuals with individual taste. Doesn’t matter what colour or race you are, or where you from».
Ordene kan nesten høres banale ut for oss hvite middelaldrende, men selvfølgelig ikke for mange med annen hudfarge og sosial bakgrunn, om det er i Norge eller USA.
Slike utsagn kan heller ikke sies eller synges for ofte, uansett.
Det blåser en politisk vind over populærmusikken for tiden, fremst fra folk som søstrene Solange/Beyoncé og andre artister aktive for «black lives matter»-bevegelsen i USA.
Men også en hvit mann fra Nittedal kan ha sin tydelige mening. I alle fall når han ikler budskapet i så sjangertro og god musikk som det Jarle Bernhoft gjør på denne femspors EP-en.
For to år siden var Bernhoft som første hvite artist noensinne, nominert til Grammy i klassen for R&B. Hans soulfulle album Islander traff amerikanerne på hjemmebane.
Tonene derfra videreføres på denne EP-en, som smitter glede. Åpningen med tittelkuttet er bassdrevet og funky som fy, påfølgende «We Have A Dream» mer poppede og leken, mens «Visceral» er moderne kvalitetssoul av ypperste merke.
På toppen ligger Bernhofts stemme, en sikker vokal som han opplagt blir mer og mer trygg på.
«We have a dream» synger Bernhoft og håper på noe annet enn Donald Trumps murer mot resten av verden: «We have a dream, a dream where all the lines we’re drawn in the past ends».
Det er lov å tro.