Ting har gått raskt for tyve år gamle Magnus Bechmann. Etter debutkonserten på fjorårets Bylarm var han blant artistene som fikk ekstra fokus av ikke ukjente NME.
Nå er han ukens nye artist i The Guardian, som attpåtil strømmer debut-EP-en hans.
Mye oppmerksomhet for en ung mann fra Sandvika, men absolutt velfortjent. Bechmanns poprock er mesterlig skrudd sammen, og svært så fengende.
Det begynner sprettent med «It bothers me». Et sparsommelig arrangement med fokus på rytmisk gitar i Sondre Lerche-land, krydret med fiffig synth og en effektiv rytmeseksjon.
Bechmanns vokal er lett og behagelig, og matcher slik sett musikken utmerket (tekstene er dog hakket dypere og mer melankolske enn man skulle tro).
Han er selv bassist, uten at bassen stikker seg nevneverdig ut i lydbildet – den er heller et solid fundament for gitarlek og synthekskursjoner. «The vast unknown» følger opp i en litt mer mollstemt innpakning, før «Running off» tar oss med inn i popverden for fullt, komplett med RnB-rytmer og allsangvennlig refreng.
EP-en består hovedsakelig av korte låter, skåret ned til en sukkersøt essens. Det er allikevel kjøtt på det figurative beinet. Når man lytter nøye avdekkes et lag av kompleksitet som man ikke nødvendigvis tenker over når tyggispopen spyttes ut av radioen.
Sammen med produsent Erlend Mokkelbost har Bechmann skrudd sammen et balansert lydbilde med en enhetlig sound.
Han opererer innenfor tydelige rammer, men har god variasjon fra spor til spor. Dette høres heldigvis ikke ut som det samme sporet satt på repeat, slik mye annen musikk i sjangeren gjør.
Etter et kort mellomspill er vi tilbake i det spretne poplandskapet med «Second chance». En låt det er vanskelig å sitte stille til. Den brenner seg fast i hjernen på kort tid, og etter å ha hørt den et par ganger risikerer man å utgyte høylytt nynning og i verste fall sur plystring av melodien.
Men rosinen i pølsa er det avsluttende tittelkuttet. Her skrus tempoet ned til ettertenksomt balladeri, før det hele ender i en triumferende instrumentalseksjon. Slik skal det gjøres.
Magnus Bechmann har laget en artig EP. En liten dose sødme i vinterkulden.
Musikken er lettfordøyd, men fester seg, og det lille kvarteret gjennomlyttingen varer frister til gjentagelse. Tidvis noe repetitivt, men Bechmann unnlater å melke sangene sine til punktet hvor irritasjonen tar over for lyttergleden.
Dette er flott pophåndverk som lover godt for resten av karrièren.