Det er lite som kan måle seg med en moden musiker i full blomst. Når du har spikket og filt på det kunstneriske uttrykket ditt gjennom et helt liv og dette arbeidet manifesterer seg i spillet ditt, da er du fremme.
Amerikaneren John Abercrombie blir gjerne omtalt som en gitaristenes gitarist. Det er ikke fordi han har den tydeligste stemmen. Både John Scofield og Bill Frisell har sterkere karakter i tonen.
Det er heller ikke fordi han gjør nummer av tekniske ferdigheter. Slikt kunne han av og til finne på for mer enn fire tiår siden, på den tiden han debuterte på ECM med albumet Timeless, en tittel med et visst profetisk preg.
Tidløs er en merkelapp Abercrombie kan bære. Han har den samme rene lyden som Jim Hall dyrket, umanipulert og direkte. Gitaristen har utgitt et høyt antall album på ECM. Ja, John Abercrombies musikk har integrert selve ECM-sounden og kan vanskelig forestilles uten.
På Up And Coming har han med seg de samme musikerne han benyttet på 39 Steps i 2013. Pianist Marc Copland, bassist Drew Gress og trommeslager Joey Baron. De er som skapt for det myke og elastiske feltet Abercrombie trives i. Den dynamikken de skaper, kommer uten store fakter.
Copland, Gress og Baron kjenner grammatikken i gitaristens lavmælte språk. Abercrombie understreker betydningen av det lange vennskapet med musikerne sine. Han fremhever også det lange samarbeidet med ECM-produsent Manfred Eicher som startet i 1974: -Vi trenger ikke å si så mye. Det er bare å gjøre det vi gjør.
Det er den lyriske melodien og de rytmiske subtilitetene som styrer inntrykket av Up And Coming. De smidige fraseringene ligger til grunn for elegansen. Det velsmurte samspillet blir aldri sleipt.
Musikken oppleves som organisk, og den gir et gjennomgående varmt inntrykk. Abercrombie bruker ikke lenger plekter når han spiller. Nå berører han gitarstrengene med tommelen.
Han sier selv at han nærmest har sluttet å spille raskt, og at det han gjør på instrumentet, kommer innenfra, som noe intuitivt. Disse utsagnene gir mening i møte med albumet.
Det første sporet, «Joy», har kanskje en ironisk tittel. Riktignok heter det «hver sin glede», men det finnes ikke spor av oppløftet stemning her. Det låter vakkert vemodig og grasiøst tungsindig.
Piano og gitar skyver temaet forsiktig frem. Det synger instrumentalt og fester seg fort i minnet. Denne langsomheten er god å være i. I neste låt, «Flipside», er det mer begeistring å spore. Bass og trommer swinger lett under Abercrombies fløyelstone, før Marc Copland overtar roret og bygger ut den minimalistiske stilen.
Dette er småbandjazz på sitt beste, nyanserikdommens seier over det gymnastiske.
At piano og gitar beveger seg så komfortabelt sammen, er ingen selvfølge. Mulighetene for å komme i veien for hverandre, er mange, men disse to har evnen til å lytte. Fem komposisjoner er signert av Abercrombie, to av Copland og en av Miles Davis.
Up And Coming lover svært godt for jazzåret.