Julie Byrne er en av de artistene som innehar en naturlig og uanstrengt musikalitet som de fleste bare kan drømme om. At «Follow my voice» er albumets førstespor er passende – relevant fordi det er nettopp vokalen som det viktigste referansepunktet.
Stemmen er i front, nesten hviskende eller lavmælt nynnende, som om hun er veldig nær.
Som et knippe andre album som er sluppet på nyåret, byr Not Even Happiness til alenelytting. I stedet for at stillheten glir over i det melankolske og mørke, er det heller noe romantisk og varmende over de delikate komposisjonene.
Tekstuniverset hennes er intimt og personlig, ofte med en slags skjør skjønnhet. Introen til «Natural Blue» er som det drømmer er laget av, og tekstlinjene har ikke sjelden noe mystikk over seg:
«Would you ask my permission/The next time you absorb me/Preserve my memory of the mystic west/As I lay no claim to the devotion I felt».
Som albumtittelen antyder hviler det en tristhet over låtene og den noe introverte måten hun fremfører dem på. Eller hva med linjene «Walk forward from your open wound/Live in dreams, I remain forever/inside the colors you’ve shown to me".
Som om livene leves i søvnen som omringer dem.
Dette er fin historiefortelling. Hun bruker metaforer fra naturen, eller kanskje bare forklarer hva hun ser på reisene sine. Hele tiden kommer referanser til reiser, for som hun forklarer med siste låttittel: «I Live Now As a Singer».
Og følelsen av savn går igjen. Hvem kan ikke kjenne seg igjen i det?
Det ligger ikke i vokalen, men det er noe med den unike tilnærmingen til folk som minner om Monica Heldal.
Som debutalbumet Rooms With Walls and Windows fra 2014 er også dette fylt med intrikat fingerspill, men det har også noen nedtonede orkestrale arrangementer som gir følelsen av noe mer filmatisk, for subtilt til at det kan bli pompøst.
I nevnte «I Live Now As a Singer» er det som å se det nordamerikanske landskapet flyte forbi gjennom Byrnes øyne. Hennes forrige album var en underspilt nytelse, og man kan se for seg Byrne være for opptatt med å spille gitar i et innsnødd hytte enn å bruke tid på å promotere musikk.
Det er litt sånn musikken hennes føles, og det er noe med denne intime fortellermåten som gjør meg overbevist om at det er sannhet i det.
Det er vel neppe et bedre tidspunkt for dette albumet enn nå. Når verden føles på sitt mest kaotiske og vi omgis av bitende kulde, finnes det trøst i hviskende, vakker nærhet. I det minste gir det et pusterom.