«Ambient musikk skal kunne imøtekomme mange nivåer av lytting, uten å fremheve én spesielt. Den må være like lett å ignorere som den er interessant».
Ordene over kommer fra de såkalte linernotes på Brian Enos album Ambient 1 / Music for Airports fra 1978, skrevet av komponisten selv. Noen år tidligere hadde han begynt å lage stille musikk som fokuserte på elektroniske lyder, klang, atmosfære og repetisjon fremfor rytmer og normale låtkomposisjoner, men først i 1978 døpte han selv sjangeren «ambient».
Fire tiår senere er 68-åringen tilbake med et nytt album i samme sjanger, oppklarende nok kalt Reflection.
Et album noen helt klart vil kunne ignorere som like spennende som å se maling tørke, men som andre av oss nok en gang finner interessant.
Ordentlig ambient, med andre ord.
Produksjonen av Reflection har pågått i lange strekk, ifølge Brian Enos egen beskrivelse som følger albumet. Han forteller om lytting i dagevis, med påfølgende bitte små endringer i lyder eller struktur.
Mer komplisert snakkes det også om justeringer som ikke fullføres av Eno selv, men mikroendringer som initieres av ham, men fullføres av maskinpark, programvare og algoritmer.
Fascinerende tanker i sjangeren «man-machine», men naturligvis ikke hørbart når man sitter igjen med det ferdige produktet. 54 minutter dempet musikk som flyter forsiktig fremover fra start til slutt, kun med noen knapt merkbare forandringer underveis.
En ordentlig dose meditativ musikk, som fungerer slik Brian Eno selv ønsker det: Å generere følelsen av å se en elv renne nedover og forbi.
For spesielt interesserte kommer det nye albumet for øvrig også som en egen app til beskjedne 439 kroner, der Reflection kan avspilles i stadig endrede versjoner i det uendelige. Jeg har ikke kjøpt og hørt den, men det virker som appen er Brian Enos definitive endestasjon for sjangeren ambient, så det må kanskje til.
Enn så lenge holder vi oss til den normale versjonen av Reflection, som altså har fått hovedpersonen selv til å reflektere over sin posisjon i musikken.
Han har spilt i Roxy Music, skapt en sjanger, produsert noen av historiens beste plater sammen med folk som David Bowie, Talking Heads, U2 og David Byrne, men kaller seg nå en «ambient-bonde».
Etter fire tiår med stadige dypdykk i sjangeren, har Eno innsett at det er der han hører hjemme. Som en bonde eller gartner som planter nye frø, nye lyder, klanger og strukturer som sakte får lov til å vokse frem og bli til musikkstykker.
Nå er det bare å la seg flyte med videre.