Nytt år, og nytt album med ti låter fra Kristopher Schau og hans rockebrødre i The Dogs. Ingen dårlig tradisjon, dét.
Hundene er på hugget, i år som i fjor og årene før det.
På sitt beste med rå rock som røsker til, på sitt svakeste med seige låter som stamper som i en osloforblåst motbakke. Et par-tre av disse finnes også på gjengens femtealbum Death By Drowning, men glem det.
La oss heller høre om og om igjen på åpningslåten «Oslo», noe av det tøffeste som er laget i dette faget på lenge, lenge.
Låten starter med tung bass og et skrik fra Schau, før bandets signaturorgel legger seg som et teppe under alt. «Our town, our rules» roper Schau, og får kjapt vokalbesøk av Amulets råtass Torgny Amdam i hyllesten til byen.
For det er en hyllest, selv om Oslo er ekstra mørk, det lukter piss og de som er ute i natten stadig er farlig nær nevekamp.
Energien er nærmest ustoppelig, forsterket av en herlig overstyrt produksjon som også preger resten av dette albumet. Volum 11.
«Oslo» er knappe tre minutter knallsterk rock om kvelder på bristepunktet, der «the booze already burning like false hope» før Schau & co. drar ut for å sette fyr på liv og by.
Det er ikke så ofte man er der selv lenger, der må sies, men det høres fortsatt vanvittig fett ut.
Alt etter denne åpningen er nødt til å bli en liten nedtur, selv om «All of Us Kids Were Accidents», «Declaration of Isolation», «Where the Circle Joins» og bekmørke «Stay Under Water» er sterke saker.
Vi snakker om en gjeng som vet hva de holder på med her.
I sum oppleves Death By Drowning kanskje det lille hakket svakere enn et par av sine albumforgjengere, uten at det betyr så mye. The Dogs er ustoppelig effektive leverandører av energisk garasjerock med hjertet utenpå de gjennomvåte, svarte skjortene.
Vi lever i et «decade of disappointment», som Kristopher Schau markerer med all tekstlig tydelighet, før han leverer sin isolasjonserklæring.
Mannens virkelighetsbeskrivelse er som alltid mørk, dystopisk og delvis melankolsk, og den funker.
Heldigvis med et avsluttende håp: «But if the dead could somehow just manage to speak, what kind of broken advice could they give. I pray and I hope that they would only have one thing to say. Live, you that do, live.»