Så er det altså over. En hel nasjon med Skam-fans har gruet seg til denne dagen. Med en storslått Eid-fest, hvor kjærlighetsbudskapet stod i fokus og hvor vi fikk en aldri så liten påminner om hvordan det hele startet, tok vi farvel med Skam-gjengen - trolig for aller siste gang. Det er lov å håpe at det dukker opp en post eller to i sosiale medier i etterkant. Det er jo tross alt i Skams ånd å avslutte denne seriefesten på samme plattform som den startet. Men på TV-skjermen er det nå over for godt.
Er du blant dem som sitter igjen med følelsen av at dette sluttet alt for brått? At Sana, Vilde, Noora, Chris, Eva, Jonas, William, gutte-Chris, Isak, Even, og alle de andre ikke fikk fortalt ferdig historiene sine? Da er du ikke alene. Men når hjertet brenner, røyklegges hjernen. Hvis du klarer å sortere deg gjennom alle de store følelsene blir det klart: Det går jo ikke an å fortelle ferdig historien til en gjeng tenåringer. Deres liv har jo bare så vidt begynt.
Det er nemlig ikke livshistoriene til Skam-gjengen denne serien har handlet om. Det er de små og store øyeblikkene i hverdagen, hvor livet deres har startet overgangen fra ungdom til voksen, vi har tatt del i.
Selvfølgelig skulle jeg ønske meg mer Skam. Ikke minst en hel sesong med Vilde i hovedrollen, hvor vi kunne bli kjent med den egentlige Vilde. Ikke bare den som tror at man må opprettholde en perfekt fasade for å ha verdi i andres øyne. I likhet med de fleste andre Skam-fans har jeg hatt en drøm om seks sesonger, slik at vi kunne få følge dem gjennom hele russetiden. Jeg har til og med hatt forbudte drømmer om spin-offs. Men når jeg tørker Skam-tårene ser jeg at serieskaper Julie Andem har gjort det eneste rett ved å slutte på topp, og hvor genial denne avslutningen egentlig er.
Dessuten, hva har alle store minneverdige kulturopplevelser til felles? De etterlater fansen med stor sorg og et enda større ønske om mer.
Den siste uken har vi fått små minikapitler med flere av seriens hovedroller. På hvert sitt vis har disse scenene oppsummert litt av den indre reisen de ulike karakterene har hatt i serien. William tør endelig å velge Noora og kjærligheten fremfor familieforventninger, penger og status. En enkel tekstmelding kan virke så uviktig, men betydningen av det personlige valget som ligger bak er stor.
Det samme gjelder for jente-Chris som endelig viser mer enn et smil og takler en konflikt med en av sine nære venner, Even som klarer å finne en form for stabilitet i hverdagen, Jonas som endelig ser hva som er rett foran nesen sin, Eskil som tar ansvar for noen andre enn seg selv, gutte-Chris som trolig tør å ta sjansen på å vise ekte følelser for en jente for første gang, og ikke minst Sana som finner plass til både sitt indre moralske kompass og sine egne sterke følelser.
Alle disse personlige reisene kan virke små hver for seg. Men når de er med på å forme personligheten til hver og en i Skam-gjengen er de også med på å legge grunnlaget for hvordan resten av livene deres vil bli. Er det noe overgangen fra ungdom til voksen har lært oss, så er det at alt kan endre seg.
La oss ta en titt i krystallkulen: uansett hvor sterkt kjærlighetsflammen brenner akkurat nå kommer nok neppe Noora og Williams forhold til å vare ut studietiden. Verken Isak og Even eller Sana og Yousef kommer trolig til å gifte seg og få barn. Den sammensveisede venninnegjengen Eva, Vilde, Chris, Sana og Noora kommer neppe til å henge sammen og dra på hytteturer om 20 år. Trolig kommer de ikke alle engang til å bo i samme by.
For kjærligheten og vennskapene som Skam-gjengen opplever nå er ikke varige bindinger. Det er ikke engang varige relasjoner. Men det skaper derimot udødelige minner. Fra en tid som setter spor etter seg i alle mennesker. Dype vennskap, den første store kjærligheten, det å finne seg selv, er noe vi alle har opplevd i større eller mindre grad – og det er derfor vi elsker Skam så høyt.
Istedenfor å få følge dem inn i den krevende, pliktpregede og kronglete voksentilværelsen står Skam-gjengen igjen som evig ungdom for oss. Og det skal vi være evig takknemlig for!