Sommeren 1998 ble 4-åringen Kevin Hjalmarsson drept i Arvika i Sverige. Etter en lang og resultatløs etterforskning fokuserte de på to av Kevins naboer; brødrene Robin og Christian, henholdsvis 5 og 7 år.
Politiets sjefetterforsker Rolf Sandberg kunne med alvorlig mine fortelle pressen at de to guttene hadde innrømmet drapet, og de ble begge overlatt til barnepsykiatrien sammen med sin sønderknuste familie.
I nesten tyve år har Rolf Sandberg blitt hyllet som politimannen som løste den traumatiske saken. Dokumentaren Saken Kevin viser at etterforskningen heller er en av de største skandalene i moderne skandinavisk rettshistorie, med ubehagelige paralleller til både Birgitte Tengs- og Thomas Quick-saken.
SVTs meritterte gravejournalist Dan Josefsson ringer brødrene, som bor på hemmelig adresse, men de legger på røret. Etter et halvt års betenkningstid bestemmer de seg likevel for å snakke med SVT, og dette er starten på Saken Kevin.
Robin og Christian er forsiktige, for gjennom hele livet har de blitt fortalt at de er barnedrapsmenn, mens de selv alltid har ment at noe skurrer.
Samtidig som vi blir kjent med familien, snakker Josefsson med Sandberg og andre nøkkelpersoner i etterforskningen. De peker, forklarer og mimrer, og dokumentaren fyller inn med illustrerende dronebilder fra området og åstedet.
Sjokket kommer dog først når seeren får videobilder av forhørene av brødrene og – hold på hatten – rekonstruksjoner fra åstedet med 5 år gamle Robin og en insisterende politikvinne.
Én av de skjellsettende scenene i dokumentarsuksessen Making a Murderer er da tenåringen Brendan Dassey blir satt alene i et rom med politietterforskere, før han senere blir overtalt til å tilstå via sin egen advokat.
Forhørene av fetteren i Birgitte Tengs-saken hadde samme overtalende karakter, men ble aldri dokumentert med hverken lyd eller bilde. I Saken Kevin er hvert eneste minutt, bortsett fra selve «tilståelsen», videofilmet, og Dan Josefsson og SVT kryssklipper disse opptakene med ferske intervjuer av politietterforskerne med maksimal effekt.
Scenene hvor brødrene i nåtid ser intervjuer med politietterforskerne er gripende, og viser hvor godt klippet og regissert serien er.
Politiet forhørte brødrene i tilsammen 31 timer, og benyttet også den senere diskrediterte minneeksperten og professoren Sven-Åke Christianson – kjent fra Thomas Quick-saken – som analytiker.
Når Christiansons teknikker blir implementert i etterforskningen, og den påståtte tilståelsen skal komme, får vi se forhørsteknikker og politioppførsel som ikke kan bortforklares.
Det fremstår mest av alt som overgrep mot forsvarsløse, frustrerte barn, og Saken Kevin står på egne ben bare av forhørsklippene.
Det er vanskelig å komme utenom ordene sjokk, vantro og skandale, og det innser også politiet selv utover i intervjuene.
Fra første anslag er Saken Kevin en mørk tragedie som er fryktelig vanskelig å se på, men løses på en måte som gjør den til en meget god og viktig dokumentar. Alle som vil får snakke, kryssklippingen er effektfull og sober, og drapet på Kevin utbroderes ikke med flere detaljer enn absolutt nødvendig.
Josefsson dykker i stedet umiddelbart dypt ned i etterforskningen, hvor resten av serien forblir. Etterforskningen var ikke bare uprofesjonell og uetisk, da de telefonavlyttet to 13-åringer ble den også ulovlig.
I løpet av tre timelange episoder blir Saken Kevin til en rystende fortelling om hvor galt politiet trådte og hvilke konsekvenser det fikk. Blant annet at de fremdeles ikke vet hvem som drepte Kevin Hjalmarsson.