Har du ikke lest Neil Gaimans roman American Gods? Da kan det tenkes at du i løpet av de første episodene av denne serien lurer på hva det er du sitter og ser på. Mitt råd er å gi den tid, lev deg inn i universet og bli med på en bisarr og besynderlig reise blant guder, levende døde og fortapte mennesker.
Det blir klart ganske tidlig i Bryan Fuller og Michael Greens adaptasjon av Gaimans roman at dette ikke er en tradisjonell fortelling. Reisen er like viktig som målet, som etter seks episoder fortsatt er diffust.
Reisen starter i fengsel, hvor Shadow Moon (Ricky Whittle) har sonet ferdig en dom. På den siste dagen får han beskjeden som endrer alt. Hans kone Laura (Emily Browning) er omkommet i en bilulykke, og en ødelagt mann vender hjem. På veien blir han tilbudt en jobb av den gåtefulle Mr. Wednesday (Ian McShane), som virkelig er noe for seg selv.
Det er starten på historien, og noe mer av handlingen røper vi ikke. Den må enkelt og greit oppleves.
Som allerede nevnt, aner du konturene av en historie, men den er ikke stramt fortalt. Handlingen hopper fra den ene snodige karakteren til den andre, og den er kompleks. I starten kan noe virke umotivert, men det er det ikke. Alt henger sammen, men serien hjelper deg ikke med tips om hvordan du skal tolke det som skjer.
Den løse fortellerstilen inviterer til fargerike og besynderlige scenarioer. Mange av episodene introduseres av en sekvens som hinter om det sammensatte forholdet mellom mennesker og guder. Første episode starter med de gamle vikingene og deres guders ankomst til det som i dag er Amerika.
På veien har det moderne mennesket byttet ut de gamle gudene med nye og mer spennende varianter. Vi tenker kanskje ikke på dem som guddommer, men hva vet vi? Spillet mellom gamle og nye krefter er blodig og brutalt med menneskene fanget i midten.
Serien kunne ha nøyd seg med å diskutere menneskers avgudsforhold til penger, teknologi, underholdning og forbrukersamfunnet vi lever i.
Heldigvis makter serien å frigjøre seg fra Gaimans roman og skape sitt eget univers med særpreg og atmosfære. Det gjør serien skremmende relevant i Donald Trumps Amerika.
Hovedpersonen er riktig nok mørk i huden, men det gjøres aldri til et poeng i seg selv. Serien er fargeblind, og det er en befrielse. Temaene som tas opp i noen av episodene er derimot aktuelle i et USA som slites i stykker av blodrøde rasekonflikter, homofobi og fremmedhat.
En av seriens mest skremmende sekvenser så langt kommer i den sjette episoden. Moon og Wedensday besøker en kritthvit liten småby kontrollert av noe som ligner på ekstremversjonen av Ku Klux Klan og på toppen av tronen selveste våpenguden.
Det er i slike sekvenser - med guder og magiske ånder - at serien går fra å være ren underholdning til å bli foruroligende og tankevekkende.
Seriens visualitet setter den også i en klasse for seg selv. Produsent Bryan Fuller er mannen bak Hannibal, en serie som også dyrket voldsestetikkens mer blodige sider. Med seg som regissør på tre av episodene, «Head Full of Snow», «The Secret of Spoons» og «The Bone Orchard» har han med seg David Slade, som har bakgrunn fra samme serie.
Noen av sekvensene nærmer seg skrekkmesteren Dario Argentos giallo-stil, hvor de mer groteske elementene er stilisert og nærmer seg det teatralske og overdrevne. De sterke fargene og den gjennomførte bruken av rødt understreker seriens overnaturlige element.
Selv om American Gods til tider er foruroligende og rystende, er handlingen trygt plassert i eventyrland. Blandingen av fantasi og illevarslende aktualitet er unik og gjør serien til en helt spesiell opplevelse.