De første bildene i Get Me Roger Stone viser en mann i 60-årene som tålmodig hører Donald Trump tale foran et stadig mer ekstatisk publikum. Åstedet er den republikanske kongressen der Donald Trump ble bekreftet som partiets presidentkandidat i 2016, og når hotellmagnaten når sitt crescendo med «...we will make America great again!» eksploderer konfettien utover salen, og vår mann reiser seg sakte opp i en storslagen victory-posering.
I skyggen av konfettien står han som Nixon på en politisk solskinnsdag, seierssikker og med et selvtilfreds glis dirrende i munnvikene. Møt Roger Stone, eller om du vil: det amerikanske politiske mørkets mest kyniske prins. Han har akkurat fått oppfylt en tretti år gammel drøm: gjøre Donald Trump til amerikansk presidentkandidat, og du skal følge ham den neste halvannen timen.
Roger Stone startet sin karriere i The Committee for the Re-Election of the President, en organisasjon som både ble forkortet til CREEP og tok advokatregningen for de fem Watergate-innbruddstjuvene. Da Stones mor så på TV at han var involvert i Watergate ringte hun forferdet og lurte på hva han hadde vært med på, mens Stone tenkte at det var «pretty cool» å komme på listen over Watergate-affilierte. På 80-tallet drev han Ronald Reagans kampanje i New York, og i den anledning traff han eiendomsmagnaten Donald Trump. Etter et mislykket forsøk på å overtale Trump til å stille som president, satte en saftig sexskandale Roger Stone på sidelinjen på siste halvdel av 90-tallet.
Samtidig som den politiske bakmannkarrieren skjøt fart på 70- og 80-tallet, slohan seg opp med lobbyistfirmaet Black, Manafort, Stone and Kelly for å tjene penger på de samme politikerne han bidro til å få valgt. Selskapet har sørget for tett kontakt med presidenter de selv har bidratt til å få valgt, og samtidig jobbet hardt på oppdrag fra både interessegrupper og diktatorer som Mobuto Sese Seko, Ferdinand Marcos og somaliske Siad Barre. Vi må heller ikke glemme at Roger Stone er fast spaltist hos konspirasjonsfanatikeren Alex Jones, og stiller villig opp som forsanger når noen vil rope LOCK HER UP! om Hillary Clinton gjennom amerikanske bygater.
Når Roger Stone i tillegg er en karismatisk type med platinafarget hår, dandydress, sigar og martiniglasset innen rekkevidde blir han et uimotståelig intervjuobjekt. I TV-ruten ser han ut som en miks av Tom Wolfe og en naziskurk i Indiana Jones-filmene, hvert fall helt frem til han tar av seg på overkroppen og stolt viser frem Richard Nixon-tatoveringen sin.
Stone snakker skamløst om hvor langt han er villig til å gå for å vinne, og ser ikke noen problemer med å drive lobbyvirksomhet for diktatorer eller spre de villeste konspirasjonsteorier. Gjennom 100 minutter snakker han i overskrifter og provokasjoner, og gliser bredt når han blir æreskjelt av politiske motstandere eller journalister. At politiske motstandere hater ham viser bare at han gjør jobben sin, smesser Stone.
Get Me Roger Stone er uimotståelig underholdning og historiefortelling, men også en bekmørk påminnelse om hvor ille det står til i kulissene i amerikansk politikk. Kynismen er total når drittpakker, falske nyheter, ville konspirasjonsteorier og negative valgkampangrep røres inn med milliarder av dollars og pengekåte lobbyister, og som surfelærer på bølgen av møkk står Roger Stone skamløst og instruerer. Hans nedrigste og mest illustrerende øyeblikk er når han blir spurt om hvordan han kunne jobbe for verdens verste diktatorer. «En manns terrorist er en annen manns frihetskjemper», sier han litt uinteressert, og følger opp med at han er stolt av alt han gjorde som lobbyist for Black, Manafort, Stone and Kelly. For han tjente jo mye penger. Så enkel er logikken.
Derfor er da også Get Me Roger Stone best når hans egne mantraer og monologer kryssklippes med Jane Mayer fra Newyorker, Wayne Barrett fra Village Voice og Fox News-stjernen Tucker Carlson. Stone er fascinerende å høre og se på, men for mye av ham setter – som han selv sier i starten av filmen – Stone-varemerken fremst og i midten. Dette røres også til av regissørenes rare plakatbruk av Stone’s Rules, meme-vennlige slagord som «Past Is Fucking Prologue» og «Hate Is a More Powerful Motivator Than Love». Get Me Roger Stone er en dokumentarfilm om tittelpersonen, ikke en reklamefilm for enkeltmannsforetaket hans, og her og der tar regissørene frem viskelæret og gjør streken mellom de to litt utydelig.
Likevel er det en meget interessant og medrivende film, og perfekt kompendium til nyhetene slik de utfolder seg om dagen. Stones betydning for Trump-kampanjen og den sittende presidentens seier understrekes fra første bilde til siste scener, og selv om intervjuene med Donald Trump er gjort før han ble president, er det åpenbart at han nærer en dyp respekt for den platinafargede fikseren. Etter å ha sett Get Me Roger Stone er det fort gjort å bare bli enda mer mørkeredd for hva Stone & co kan finne på når det skal kjøres valgkamp igjen. For om det er én ting man tar som lærdom fra filmen, er det at Roger Stone gjør hva som helst for å vinne.