NB: Denne anmeldelsen inneholder noen mindre avsløringer av hva som skjer i sesong 5 av House of Cards.
«I will not yield!», sier Frank Underwood gang på gang i crescendoet som åpner sesong 5 av House of Cards. Han har – som vanlig – ryggen mot veggen, og peker harmdirrende mot republikanerne som vil etterforske ham, mens stemmen vokser i volum og musklene i ansiktet hans strammer seg.
Budskapet er klart: serieuniversets sleipeste, mørkeste politiker skal aldri, aldri gi seg.
Dermed begynner femte sesong av House of Cards med det kjente refrenget: Frank Underwood kjemper for sitt politiske liv, og sammen med konen Claire bretter de opp ermene for å knuse alle som står i deres vei. Venn eller fiende, alliert eller motstander, alle skal få smake på den underwoodske vreden.
Utfordringen deres i sesong 5 er et presidentvalg som ikke går som planlagt, så Underwood får stengt stemmelokalene i siste liten for at resultatet ikke skal bli godkjent. Store deler av sesongen handler om det politiske spillet rundt hvorvidt valget skal godkjennes eller ikke, og den påfølgende maktkampen mellom Underwood-leiren og motstanderen Will Conway.
Samtidig lurer den litt utydelige islamistiske organisasjonen ICO slapt i bakgrunnen. Det vil si: IS-inspirerte ICO fremstår mest som nyttig verktøy for Frank Underwoods behov for å skape inntrykk av at det amerikanske folk er i fare, muligens fordi organisasjonen fikk mye plass i slutten av sesong 4.
Frank Underwood fremstår likevel som en større fiende for seg selv enn ICO når fortiden gjør sitt beste for å innhente ham. Utover i sesongen graver Washington Herald stadig dypere i Zoes dødsfall fra første sesong, og stabssjef Doug Stampers brutale oppryddingsarbeid viser seg å ikke være godt nok dekket over.
Disse blikkene bakover skyver faktisk sesongen mer fremover enn de politiske drakampene, for de pisker oss sakte fremover mot det vi alle vet er uunngåelig i en eller annen fremtidig sesong: Frank Underwoods undergang.
I noen øyeblikk virker House of Cards tydelig inspirert av Donald Trumps inntreden i Det hvite hus. Frank Underwood innfører innreiseforbud, maler fiendebilder for egen gagn, og går ikke av veien for å anklage andre for valgjuks.
De dagsaktuelle temaene til tross, House of Cards klarer ikke å å engasjere mer enn middels. Der serien tidligere gjorde sitrende maktkamp ut av politiske prosesser, maler sesongen nå sakte gjennom dette valget som aldri blir avgjort. I episode etter episode jobber de frustrert med teknikaliteter, men handlingen fester seg aldri.
Det føles som å se en dokumentar hvor filmskaperne aldri helt klarer å få gullsitatene og situasjonene de hadde sett for seg, og hele det vanligvis så spreke karaktergalleriet står stampende i handlingen.
Aldri før har jeg blitt så glad for at noen stikker av med en bil med radioaktivt material, for endelig skjer det noe! Hendelsen skaper kaos i Det hvite hus og fungerer som et spark i baken på sesongen, før det hele viser seg å være en kjedelig misforståelse og vi er tilbake til politikkens saktegående tannhjul.
Dét kan være spennende nok, som både House of Cards, West Wing og andre politiske serier har vist før, men med femte runde Frank og Claire blir det mer langdrygt og repetitivt enn fengslende. For en god historie om hvordan pølser, unnskyld, politikk blir til, er Netflix’ egen dokumentar Get Me Roger Stone et langt mer medrivende alternativ. Og om du absolutt trenger en dose ødeleggende, selvopptatte gamle menn, spiller Robert de Niro svindleren Bernie Madoff med gåsehudfremkallende destruktiv kraft i The Wizard of Lies hos naboen HBO Nordic. Begge river mer i sjelen din i 2017 enn hva Frank Underwood får til.