NB: Denne anmeldelsen er full av detaljer om hva som skjer i Twin Peaks: The Return I løpet av de første minuttene av Twin Peaks: The Return har vi hørt Angelo Badalamentis ikoniske intromusikk, sett årbokbildet av Laura Palmer skli mot oss og kjent den underlige følelsen det er å se ordene TWIN PEAKS manifestere seg på skjermen. Dr. Jacoby viser seg så vidt med rødblå brilleglass, og David Lynchs banebrytende TV-serie fra 1990 er offisielt tilbake. Det er gått snart 26 år siden drapet på Laura Palmer ble til et fenomen og et av TV-historiens mest vanedannende kapitler.
Det er blitt heftig debattert i sosiale medier de seneste dagene om hvilken innflytelse Twin Peaks egentlig har hatt på det vi kjenner som serieuniverset i dag, men viraken rundt denne gjenforeningen av skuespillere og serieskaperne David Lynch og Mark Frost understreker at den snurrige, mystiske serien uansett har vært av voldsom betydning. Så er spørsmålet om vi trenger denne tredje sesongen, eller Twin Peaks: The Return som den heter på HBO Nordic. Etter å ha sett fire episoder på morgenkvisten, heller det mer mot nei enn tja.
Etter den velkjente introen tar David Lynch oss med på en amerikansk rundreise hvor Twin Peaks forlates for New York, South Dakota og Las Vegas. En slags psykedelisk The Straight Story møter CSI-franchisen, om du vil, eller Agent Dale Cooper på alvorlige ville veier. Der Twin Peaks’ feirede førstesesong røsket tak i det tradisjonelle portrettet av småbyens high school og krydret med krim, mystikk og lett okkultisme, går Twin Peaks: The Return rett inn i David Lynchs mest absurde marerittverden.
En ung mann har som jobb å stirre på en glassboks i toppen av en skyskraper i New York, bibliotekaren Ruth Davenport blir halshugget og plassert sammen med restene av en Elefantmannen-aktig underkropp, en Wild At Heart-aktig Dale Cooper kræsjer med bilen full av maskingevær, kokain og et avkuttet hundeben, og David Lynch selv kommer tilbake som den tunghørte FBI-sjefen Gordon Cole. Det vil si: Dale Cooper, i Kyle MacLahlans skikkelse, dukker også opp som horekunden og dobbeltgjengeren Dougie Jones, og som seg selv i det røde rommet de fleste vil huske fra hans tidligere så aktive drømmeliv.
Det går lange strekk uten at vi er innom byen Twin Peaks, og etter at Twin Peaks: The Return har presentert Ruth Carpenters potensielle drapsmann i slutten av første episode, er det slutt på avsluttende spenningskurver og tradisjonelle frempek. Serien lever sitt eget rørete liv i drømmeland og universer som flyter over i hverandre, bare avbrutt av enkeltscener fra Twin Peaks-politikontoret og Dr. Jacoby som spraymaler fem spader i noen minutter.
Det er mulig David Lynch planlegger en omvendt dramaturgi fra originalserien, hvor det blir stadig mer normalt og lineært utover de 18 episodene, men sannsynligvis fortsetter det i et kaos av scener som stables oppå hverandre og referanser man helst bør ha utdannelse i Twin Peaks for å dekode. Når selve historien ofres for referanseorgie, sparker Lynch også beina under det som gjorde Twin Peaks så fengslende: kunstfilmens tagning på det tradisjonelle småbydramaet.
Det kan gjerne sies at man må la Lynch få være Lynch, men lange scener med et tre med en slags snakkende hjerne som vaier i vinden inne i det røde rommet, eller evinnelige sekvenser med en katatonisk Dougie Jones som peker på enarmede banditter (kul referanse, egentlig!) i Las Vegas er ikke veldig engasjerende. Estetisk ser det tidvis lekkert ut, men det gir mest følelsen av å ramle inn på en tilfeldig kunstvideo som går på loop på Astrup Fearnley.
Samtidig er det underlig hvor statiske de få scenene fra Twin Peaks virker. Mens glassboksen i New York – seriens beste øyeblikk i de fire første episodene – har et besnærende horrorelement som drar deg inn i skjermen, fremstår Twin Peaks-scenene som om de er tvunget på manusforfatterne. Det er koselig å se Andy og Lucys klumsete, men søte, forhold på politistasjonen, men når de diskuterer med Deputy Hawk, er det hakkete og uinspirert. Og den nå voksne jentegjengen, anført av Shelly Johnson, som hiver nedpå shots på Double R Diner mens de ser på gamle flammer og hører på nymotens, svevende elektronika? Det ser ikke veldig overbevisende ut og fremstår mest som et overtydelig trykk på de mest synlige retroknappene.
Slik går serien videre med noen gode enkeltscener - Lynch er tidvis veldig underholdende som FBI-direktør med bilder av Kafka og atomprøvesprenginger på veggen - avløst av usammenhengende referanser og hint man skal være dypt nede i diskusjonsforumene for å finne mening i. Så er da kanskje Twin Peaks: The Return laget for dem som i to og et halvt tiår har øst gjødsel på åkeren av teorier og analyser om hva som egentlig skjedde med Dale Cooper. For de fleste andre er nok denne gjenforeningen foreløpig en anstrengende affære. Om du vil ha utfordringer i TV-hverdagen din, har Twin Peaks-fan Noah Hawley gjort det mye mer interessant med sin Legion-serie. Med disse første episodene har David Lynch foreløpig bare budt på en selvtilfreds referanserekke ispedd noe rørete retro med folk som snakker baklengs som om det var 1991. La oss kalle en vedkubbe for en vedkubbe og si at dette var skuffende.