Det er ikke noe å utsette på aktualiteten i Gisseltakingen. Terroraksjon mot europeisk hovedstad, spesialsoldater som har vært i Midtøsten og myndigheter som ikke har perfekt beredskapsplan når det smeller, alt er på plass i de første minuttene av første episode.
Det begynner i et dunkelt lokale et sted i Midtøsten. En dansk soldat er bakbundet av en terrorist, men truer på usosialdemokratisk vis med å hente Secret Service og drepe fangevokteren.
Hvem, hva og hvorfor er uklart, og vi får da heller ikke vite noe før vi flyttes til trygge København, hvor trøtte byfolk rusler til jobb i duskregnet.
Det vil si, spesielt trygge er de ikke når de godt forberedte terroristene kaprer en metrovogn og kidnapper de 15 passasjerene ombord.
Alarmen går hos både etterretning, spesialpoliti og media, og ansvarlig for gisselaksjonen er selvsagt vår danske venn som vi sist traff utmagret og fanget i Midtøsten, Philip Nørgaard.
Første episode av Gisseltakingen er gnistrende godt skrudd sammen, og berører det meste et godt tradisjonelt gisseldrama skal.
Vi får se en flik av gisseltagernes agenda, gislene presenteres som en variert gjeng hvor noen garantert lager trøbbel for de andre, politiet fremstår både handlekraftig og lett amatørmessig, og medias tabloide tørst får dem til å sikle over muligheten til å lage kontroversiell live-TV.
Det er også en uavklart kobling mellom gisseltagerne og Philips tid som gissel i Midtøsten, og det legger seg murrende over handlingen som en tidlig Homeland-tvist.
Serien mangler overraskelsene fra Inside Man, moderne films største gissel- og bankransthriller, men starten på denne danske thrilleren er nordisk seriemakeri på sitt mest profesjonelle og gjennomførte.
Gisseltakingen kommer da også fra en idé Borgen-skaper Adam Price og Forbrytelsen-skaper Søren Sveistrup kokte sammen, og har en rekke andre danske tungvektere både foran og bak kameraet.
Paprika Steen kler rollen som det strebende nyhetsankeret Naja Toft og Johannes Lassen er dempet og god i hovedrollen som Philip, mens karaktergalleriet av gisler bygger kjapt opp spenningen seg mellom.
Etter hasardiøse og dødelige terrorangrep i London, Berlin og Nice, og et mer koordinert og dødelig angrep i Paris, presenterer Gisseltakningen en utfordring som vil tære enda mer på samfunnet.
En langdryg gisselsituasjon og vanskelige forhandlinger skaper en helt egen frykt, og bidrar til splittelser og utfordringer de siste års terroraksjoner ikke har rukket å få til.
Serien takler disse dramaene bra, men etter den eksplosive starten flater Gisseltakingen litt ut i noen episoder. Man sitter likevel med følelsen – eller kanskje en forhåpning er mer korrekt – av at Gisseltakingen i løpet av sine åtte episoder skal finne tilbake til tempoet og dramaet den første episoden byr på.