En kriminell svenske har tystet på sine tidligere forbryterkompiser, og etablerer seg med ny identitet og lav profil i skyggen av noen palmer og en strandbar i Thailand.
Slik har Rickard klart å leve et noenlunde ryddig, om enn småkriminelt liv på andre siden av kloden, når det uunngåelige skjer. Fortiden kommer ruslende på den hvite sandstranden, i form av hans nå 15 år gamle datter fra et tidligere forhold.
Rickard, eller Ruben som datteren kjenner ham som, forsøker å holde seg unna datteren, men ser at mens hun leter sklir hun sakte inn i nettet til noen svenske narkoentreprenører i området.
Snart har det skjulte lille tysterparadiset til Rickard blitt et myldrende slangebol av korrupt politi, opprørsk tenåringsdatter, en forførerisk flammesjonglør og hissige svenske heroinhandlere. Rickard må ta grep.
Farang, som er ordet thailendere bruker om hvite mennesker, var egentlig tenkt som et lett drama om en svensk politimann som putlet med noen småsaker i den thailandske solen, men har i stedet blitt en svett krimthriller om hvor galt det kan gå med skandinaver i utlandet.
De to første episodene fremstår som en forlenget utgave av den paranoide Goa-åpningen av The Bourne Supremacy, hvor Jason Bourne og Marie Kreutz må snu på en femøring og rømme fra sitt asiatiske paradis.
Det er dampende hett, ingen er til å stole på, og alle små signaler fra omverden må tas på rammeste alvor.
Farang er ikke nyskapende på noe vis, men Ola Rapace og Louise Nyvall som far og datter bærer serien gjennom de første episodene. De kjekler og kjefter, samarbeider og lyver for hverandre, og utvikler på dysfunksjonelt vis et skjørt familiært bånd.
Samtidig gir det korrupte thaipolitiet et tungt løfte om at alle involverte kan ende opp på neste episode av Fengslet i utlandet, mens krimplottet drives fremover av en savnet koffert som er full av verdifull heroin.
Svensker i Thailand er en fin setting for en krimthriller som Farang. De drikker, solbrenner seg og driver sine små strandhoteller på Selskapsresan-aktig vis, men blir hele tiden minnet på at de befinner seg langt, langt hjemmefra.
Dessverre er thaikarakterene ganske så svart-hvitt skildret. De opptrer enten som korrupte politimenn med filmamerikansk aksent eller som skjeggete narkoskurker, og gjør at Farang av og til bommer på åpent mål.
Det kan ikke være så vanskelig å lage noen litt interessante, lokale karakterer? Samtidig understreker det på et krøkkete vis hvordan en del eksil-skandinaver ser på lokale mennesker: som kulisser.