Hva er det egentlig vi har med å gjøre her, når Fox nå presenterer den mystiske serien Legion? Er det moderne Twin Peaks-eventyr, den forvirrede seriesøsteren til drømmedykkerne i Inception, eller bare Gjøkeredet sett fra innsiden av hodet til Jack Nicholson?
Hadde det vært så enkelt, men nei da.
Legion er den kompliserte, strengt forvirrende og tidvis veldig fascinerende opprinnelseshistorien om X-Men-sjef Professor Xaviers sønn.
For nye seere: Xavier er mutantmentoren som spilles av Patrick Stewart i X-Men-filmene, og David Charles Haller er hans schizofrene sønn som blir til Legion.
Det begynner kronologisk med fødsel og oppvekst, før David i voksen alder befinner seg på asylum. Her undersøkes og intervjues han av psykologer og fagfolk med et varierende nivå av skjulte agendaer.
David treffer Syd Barrett (ja, karakteren er oppkalt etter det tidlige Pink Floyd-medlemmet), som via berøring kan transportere sjelen sin inn i andres kropp, og Lenny Busker, en storøyd pasient som er like glad i å røyke dop som hun er til å terge David.
Den insisterende psykiateren Melanie Bird får smuglet David ut av institusjonen, og sammen blar de seg gjennom minnene hans for å finne ut hva som egentlig trigger hans voldsomme evner.
Hun mener at stemmene i hodet er superkrefter og ikke sykdom, og vil sammen med David ta kontroll over dem.
Til tross for noen trøblete, mørke stunder har alltid Supermann- og Spiderman-seriene vært brukbare reklamefilmer for livet som superhelt.
X-Men-serien har derimot portrettert de utvalgte som usikre, frynsete eller utstøtte, og med Legion får instrumentet en ny, mørk streng å spille på.
Aldri før har det virket så helvete-på-jord å ha superkrefter.
David presses tilbake til barndommen, monstrene kommer bloddryppende ut av skapet, og stemmene gnager seg inn i hver lille pore i hodet hans.
Han har den alvorlige diagnosen dissosiativ identitetsforstyrrelse, og som seer kastes vi uforberedt mellom hans forskjellige identiteter.
Det vil si: om man har god kjennskap til Marvel-universet forstår man nok oftere hvem som snakker og hva som er sant, som Marvel-grønnskolling må man virkelig konsentrere seg.
Manusforfatter og serieskaper Noah Hawley, som tidligere har gjort Fargo-universet til en av de siste års beste serier, bruker bevisst David som en komplett upålitelig forteller.
Det manglende ankeret i narrativet tynges av tilbakeblikk, sakte film og musikkmontager, og gjør det enda vanskeligere å vite hva som er mareritt eller virkelighet, og hva som er drømmeanalyse eller myndighetene som lurer David.
Dan Stevens, kjent for mange som Matthew Crawley i Downton Abbey, er strålende som David, og akkompagneres av Rachel Keller som Syd og Jean Smart (Lana Gardener i Frasier, for et herlig gjensyn) som psykiateren Melanie Bird.
Rundt seg har de også det lekreste filmsettet på denne siden av The Grand Budapest Hotel.
Og om man ikke skjønner bæret av hva som koker i David hjerne, kan man i det minste nyte den detaljerte miksen av nymotens sci-fi-arkitektur og Kubrick-verdig 60-tallsdesign.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.