Har de gamle filmrullene med Brødrene Dal blitt pusset opp til 16:9? Har noen laget Fritt Vilt 4 med en reality-snurr? Har kuttene i TV 2 gått så langt at Farmen-innspillingen er slått sammen med produksjonen av Åsted?
Nei da, du ser på Dødens tjern, TVNorges 10-episoders nye realityserie. Forvirret? Leter du etter meningen i setningene over? Da er du ikke alene, for Dødens tjern er ikke så lett å forstå seg på, og enda vanskeligere å begeistre seg for.
La oss spole tilbake til starten av første episode: Et dronekamera flyr over Hadeland-skogene, mens en alvorstung stemme forklarer at her forsvant tre speidergutter og en troppsleder i 1983.
16-åringen Trygve Mørk ble mistenkt og dømt for å ha drept dem. Senere rømmer han fra institusjonen han er plassert i, og nå, 34 år senere, skal et dusin realitydeltagere i underholdningens navn prøve å løse saken.
Deltagerne vet ikke at saken er fiktiv, og skrevet av krimforfatter Jørn Lier Horst. Så de biter på når den mystiske «Trygve» serverer gåter, spor og oppgaver.
Vent litt, het ikke gutten som forsvant også Trygve? Jo, det stemmer. Her er det ugler i mosen, ulver i myren og fare på ferde.
Dødens tjern er altså et realitydrama hvor deltagerne tror de har med en ekte sak å gjøre, men er i stedet brikker i et spill og narrativ skrevet av Horst.
Samtidig går de gjennom de sedvanlige følelsesmessige reaksjonene reality-deltagere skal i 2017: Nysgjerrighet, isolasjon, bedrevitenhet, kontrollbehov.
Og det endelige beviset på at man er i TV-kanalenes realityvold: Si legimitasjon og diskutere hva et palindrom er for noe.
De typiske reality-diskusjonene kommer stotrende mellom beskjedene fra «Trygve», og deltagerne fremstår mer instruerte enn hva vanlig er i Farmen, Paradise Hotel eller andre vinnere i sjangeren.
De skjematiske diskusjonene og kranglene gjør det vanskelig å finne noen interessant gruppedynamikk dem mellom.
Med serien om politimannen William Wisting har Horst skrevet på seg status som en av landets fremste krimforfattere, så utgangspunktet for Dødens tjern er både interessant og spennende.
Lek med sjanger kan få sensasjonelle resultater, eksemplifisert av de første filmene i Skrik- og The Blair Witch Project-seriene.
Problemet oppstår når Dødens tjern ikke klarer å bestemme seg for om det er en realityparodi, Blair Witch Project-hyllest, krimspill eller reklamefilm for de norske innlandsskogene.
I en tid da markedet oversvømmes av håpefulle nordic noir-forfattere, fremstår denne seige historien langt mer uferdig enn oppsiktsvekkende.
Det blir hvert fall ikke fengende TV av det. Konseptet i Dødens tjern hadde passet bedre som et ettermiddagsspill for et middels stort firma på teambuildingtur i skogen.
Så kunne de grillet noen ørret, tatt en pils og ledd av hvem som ble skremt av den døde sauen og den falske knokkelen de fant i en revesaks i skogen. Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.