På begynnelsen av 2000-tallet sirkulerte en regle om at alt var snudd opp ned. Hvordan skulle man forstå seg på verden når den beste golferen – Tiger Woods – var svart og den råeste rapperen – Eminem – var hvit?
Flåsete, men akkurat nå gir virkeligheten versus TV-serier oss en følelse av at bordet er snudd.
For mens den kommende amerikanske presidenten drar hårreisende sammenligninger mellom CIA og Nazi-Tyskland og babler usammenhengende foran pressen, fremstår Homeland som et rasjonelt og fornuftig pusterom fra en verden som går av hengslene.
Sesong 6 av etterretningsthrilleren starter mandag. Vi møter den kommende amerikanske presidenten, Elizabeth Keane. Eller Madam President Elect, som hun insisterer at CIA-sjefene Saul Berenson og Dar Adal skal tiltale henne.
Hele sesongen er lagt til perioden frem mot innsettelsen, og de forskjellige hjørnene av amerikanske myndigheter bobler over av forventninger, frykt og renkespill.
Den kommende presidentens sønn ble drept i militærtjeneste, og hun bærer på en dyp skepsis til alt CIA står for. Hva kan de få gjort før innsettelsen hennes?
Samtidig som Berenson og Adal forbereder seg på å bli vingeklippet, har Carrie Mathison forlatt CIA. Tidligere har hun jaget terrorister og rømt fra sin egne problemer i Berlin, Islamabad, Washington, Iran og Kabul. Nå lever Carrie rolig i Brooklyn, hvor hun driver en støtteorganisasjon for unge muslimer, støttet av den tyske forretningsmannen og filantropen Otto Düring.
En ung, afrikanskamerikansk konvertitt blir arrestert for terroroppfordringer, og Carrie får jobben med å forsvare ham. Samtidig må hun ta seg av vennen og eks-kollegaen Quinn, som er i særdeles slett form etter forrige sesongs nesten fatale heltedåd i terroristklyper.
Alt er egentlig som det pleier i Homeland: CIA vakler, terrorisme lurer bak hver lyktestolpe, og Carrie er sint, sur, glad og rastløs, omtrent på samme tid.
I sesongens to første episoder går det overraskende sakte og historiene spriker i flere retninger, men det virker som presidentens forhold til CIA blir en rød tråd. Skuespiller Elizabeth Marvel spilles så tydelig ut som en CIA-hatende nykommer at jeg blir overrasket om ikke sesongens største dramatiske tvist blir at nettopp hun spiller på lag med CIA på et eller annet nivå.
Homeland er som alltid gode på spennende plot om internt trøbbel i CIA, og det er bare å håpe at denne delen av sesongen får godt med plass.
FBIs heksejakt på unge muslimer blir også interessant å følge, men historien om den unge bloggeren som filmer litt i New York og blir kastet i fengsel fremstår foreløpig mest som en treg utgave av fjorårets mesterlige The Night Of.
I motsetning til tidligere sesonger begynner denne sjette runden av Homeland med å ta seg god tid, og det kler ikke serien spesielt godt.
Det som skulle blitt sitrende, ender opp som kjedelig, og man sitter igjen med følelsen av at Homeland daffer gjennom en verden hvor virkeligheten kjører i femte gir.
Det er blitt en utslitt klisjé av virkeligheten overgår fiksjonen, at TV-serier ikke kunne klart å komme opp med det nyhetsbildet byr på, men aldri før har det vært større avstand mellom hva man ser på nyhetene om morgenen og det man ser på en forsøksvis virkelighetsnær thrillerserie om kvelden.