Rett før jul dukket den israelske serien Fauda opp på vår hjemlige Netflix-filial. Den harde spionfortellingen lanseres ikke med fanfarer og brede kampanjer, men er en liten sensasjon av en serie.
Mens vår lokale nordiske krim er virkelighetsflukt med røtter i sosialdemokratiets skyggesider, behandler Fauda en høyst virkelig og vanskelig materie: Israel/Palestina-konflikten.
Serien følger et lag mista’arvim, israelske soldater spesialtrent i arabisk språk og palestinsk kultur. Doron Kavillo og hans team går undercover i et bryllup hvor de håper å finne Abu Ahmad, også kjent som Panteren.
Ahmad er en palestinsk terrorist som angivelig ble drept av teamleder Doron, men fersk etterretning fra Vestbredden mumler om at Panteren lever og planlegger ny terror.
Undercover-aksjonen går fryktelig galt da Doron og hans menn – forkledd som palestinske servitører – blir avslørt, og jakten på Abu Ahmad kastes dypt ned i Hamas, palestinsk etterretning og Ramallahs urolige bakgater.
Fauda begynner ganske strømlinjeformet som en thrillerjakt, men etter noen episoder smeller det. En rekke uventede hendelser gjør at det brått står fryktelig mye på spill, ikke bare at Doron og hans team skal finne Panteren.
Det mest oppsiktsvekkende med Fauda – som også har gjort serien til en suksess i både Israel og etter sigende de okkuperte områdene – er at den fordeler skjermtiden likt mellom den israelske soldater og Hamas.
Serien bretter ut komplekse karakterer, og skillelinjene mellom forsvarende soldater, hellige frihetskjempere, slemme okkupanter og onde terrorister hviskes bort.
De beste eksemplene er hovedpersonen Doron, som går så langt ned sine egne veier at han minner om den korrumperte politimannen Vic Mackey i L.A.-serien The Shield, og Panterens protégé Walid.
Unggutten Walid er bestemt og nervøs, målrettet og villfaren, sint og redd, og blir en kompleks fremstilling av alle unge terrorister man har lest og sett dokumentarer om.
Samtidig byr Fauda på en rekke gode kvinneroller. Militæret og Hamas er i stor grad menns verden, men kvinnene som kretser rundt dem er både store og gode. Det seg være Dorons forsmådde gründerkone, den hjemkomne franskpalestinske legen Shirin, elitesoldaten Nurit eller terrorenken Nasrin.
Fauda får også maksimalt ut av minimale effekter. Serien har et rufsete utseende, og tidvis ser produksjonen nesten billig ut, men det bidrar til å gjøre både persondramaet og selve spionfortellingen mer intens.
Volds- og actionsekvensene spilles ikke ut med store lyder eller voldsomme effekter, de blir nesten følelsesløse i sin mangel på fioliner og eksplosjoner. Resultat er enormt effektfullt, og det forsterkes igjen av de korte episodene, som tikker inn på mellom 33 og 37 minutter.
Lengden på episodene skulle ikke være et pluss i seg selv, men i tilfellet Fauda har historie og fremdrift trumfet alt av unødvendig info. Karakterene får akkurat nødvendig med plass, historien har ingen kjedelige avstikkere, hver scene lener seg bare fremover mot den ene sjokkerende tvisten etter den andre.
Så mens vi venter på at Homeland – basert på en annen israelsk suksesserie, Hatufim – starter sin sjette amerikanske sesong, viser Fauda hvilken fingerfølelse israelske serieskapere har for både TV-mediet og sine lokale konflikter.