NB! Denne anmeldelsen avslører handlingen i sesong 1.
Etter 13 episoder med fjorårets heftigste berg- og dalbane av et familiedrama, skulle man tro at Rayburn-familien fikk ta seg en liten pust i bakken i sesong 2. De brukte tross alt 2015 på å drepe sin narkosmuglende bror og kjempe med menneskesmuglere.
Men nei. Sesong 2 kaster familien opp mot veggen, og tvinger frem nyedekkoperasjoner. For som vi husker fra første sesong, ble sosiopatbror Danny drept av eldstebror John en lang sesong med familiefeider og trusler, og advokatsøster Meg og lillebror Kevin hjalp til med å skjule ugjerningen. Da sesongfinalen skulle rusle rolig inn i natten, kom Dannys ukjente sønn Nolan ruslende ut av buskene og inn i livene deres.
Sesong 2 starter med en ubekvem familiemiddag med den nye nevøen Nolan, hvorpå Johns kone Diana sukker «Who knows what else is out there?» Dét spørsmålet får hun mange og ubehagelige svar på. Danny etterlot seg nemlig et opptak hvor han fortalte om familiens hemmeligheter, Nolan har en kredittkortsvindlende mor, og ikke alle etterforskerne på Johns kontor er tilfreds med sakens «løsning». I tillegg er det adskillige kilo attraktiv kokain på avveie fra Dannys eskapader, og ingen gangster i Florida lar den slags ligge.
Det høres actiondrevet ut, og det så actionladet ut i klippene Netflix dryppet før sesongstart, men det er fremdeles dialogene og relasjonene som driver Bloodline. Det går riktignok raskere, men nøkkelen ligger i hvordan én-til-én scenene dominerer serien. Rayburn-familien har sine familiemiddager og sammenkomster, men hele serien er basert på et møter mellom to mennesker.
I tungt ladede samtaler testes grenser, skepsis måles,hemmeligheter pirkes i, dårlig skjulte trusler florerer, og mest av alt: detlyves så den varme Florida-luften dirrer av skam. Se bare de ubehagelige konfrontasjonene mellom John og kona Diane, Marcos’ avhør av Kevin og Meg, eller Nolans tilsynelatende uskyldige Miami-tur med bestemor Sally, alle scenene er spente som Robin Hoods bue. Hver eneste dialog er basert på korthus av løgn bygget over hemmeligheter begravd i grunne graver. Anstrengende? Ja. Bra for plot og fremdrift? Veldig. Jeg aner at Dennis Lehane – en av klodens beste krimforfattere – har hatt flere fingre med i spillet her.
Det er likevel ikke alt som fungerer når serien har skiftet vekten fra mørktfamiliedrama til pumpende krimthriller. *Bloodline*s smarte bruk av fremblikk er ofret til fordel for tradisjonelle tilbakeblikk. Det gir oss heldigvis nye scener med Danny, men oppleves også som en kjedelig løsning.
Det er uansett ikke så ille som klippene hvor John hallusinerer at Danny snakker til ham. De kommer på spesielt irriterende tidspunkt, rett etter Megs megetsigende utbrudd «It's all about Danny still. He won't fucking go away!». Dannys nærvær oppsummeres effektivt på to setninger, men likevel skal serieskaperne mane ham fram som et snerrende og unødvendig spøkelse.
Snerrende er også John Leguizamos karakter Ozzy, Dannys ranspartner som skal raide det utradisjonelle dødsboet etter kompisen. Leguizamos er en perfekt skuespiller for karikerte roller, enten det er i Romeo & Julie, Justin Bieber-videoer eller som voldelig utpresser i solfylte Florida, men han klarer aldri helt å fylle skoene etter Ben Mendelsohns Danny-karakter. Der gjør Owen Teague det skarpere som Nolan, som med subtile bevegelser, språk og blikk speiler alt som gjorde Danny så fascinerende i første sesong.
Hele uttrykket hans er beretningen om en varslet katastrofe, men som med så mye annet i Bloodline er det vanskelig å snu seg bort. Eller som søster Meg så treffende sier det i en av sesongens mange følelsesmessige oppgjør: «The more you know about us, the more horrible it gets».Anmeldelsen er basert på åtte av ti episoder.