Når opplevde du sist at sjefen kom og håndhilste på deg idet du kom inn restaurantdøren? At han tok jakken din mens han småpratet om dagens retter og lurte på hva som kunne friste deg?
For Willie og meg er svaret enkelt: Det har aldri skjedd før. Og vi har vært mye på restaurant! Velkomsten vi fikk på Ett bord er like unik som resten av konseptet.
«Vårt ønske er å samle mennesker til smakfulle måltider og hyggelige samtaler ved vårt store bord!» Slik presenterer Carl-Johan Bahre og partner Siv Svendsen sin drøm på restaurant Ett bords nettsider. Konseptet kalles «Social dining» i utlandet og handler om å riste sammen mennesker som ikke kjenner hverandre rundt ett bord og dermed gi måltidet også en sosial dimensjon, en uformell og trivelig atmosfære som kan oppstå når man småprater med folk man overhodet ikke kjenner og ikke vet om man har annet felles med enn gleden over deilige smaksopplevelser.
Derfor har Bahre og Svendsen innredet sin restaurant i Vika med ett stort bord med plass til 24 gjester. Rommet er lite, så det vakre eikebordet dominerer fullstendig. Det er laget av samme tre som gulvplankene, forteller Bahre, midt i en rekke anekdoter om interiør, mat og filosofi.
Maten er stort sett økologisk og kortreist. Det samme ser interiøret ut til å være – i klassisk skandinavisk stil. Det lyse bordet er enkelt og vakkert dekket med små vaser med vårlige blomster og levende lys. Omtrent som man kunne gjort det hjemme, tenker jeg.
Vi blir plassert på ett av bordhjørnene, et par asiatiske turister sitter diagonalt over oss. Rett etter vi har satt oss, kommer Bahre med to menn som får plass på hjørnet ved siden av oss. De ser ut som om de kommer rett fra jobb, bestiller kjapt og fortsetter diskusjonen som om de fortsatt var på møterommet.
– Så mye for social dining, hvisker Willie. De to hvitsnippene lever på ingen måte opp til Ett bords drøm. Vi sitter en halv meter unna, men er tydeligvis helt usynlige.
Men Bahre og servitørene putler rundt oss hele tiden. Fyller vann i glassene når det trengs, gjør rede for hver lille detalj vi måtte lure på i meny og mat.
Til hverdags består menyen av én suppe, én salat, én vegetarrett og én dessert. Alt til veldig gode priser. I helgene er det som kjent fest, da tilbyr restauranten en treretters meny som er litt mer avansert.
Bahre har allerede snakket varmt om den 400 kilos kua (selvfølgelig født og oppvokst omtrent i nærmiljøet) som er grunnlaget for kraft og kjøtt til suppen, så jeg kjenner jeg må prøve den. Willie velger skrei med grønnkål.
Et herlig, hjemmebakt og varmt surdeigsbrød servert med godt smør forsvinner kjapt mens vi venter på middagen.
Det er hverdag, så vi planlegger å nøye oss med ett lite glass Chablis hver til middagen, den er krisp og kald og så perfekt at det blir to ...
Snart kommer et følge på tre. Én blir plassert ved siden av Willie og to på andre siden av bordet, rett ved de viktige jobbmennene. De tre hilser blidt da de setter seg, det er jo noe. Men noe mer småprat blir det ikke med dem heller.
– Vi sitter jo tettere enn dette ved mange restauranter i byen, så det er ikke kleint, syns jeg, sier Willie. – Problemet kan fort bli at bordet er for bredt: Når man sitter på hver sin side av det, er det vanskelig å prate sammen.
Suppen kommer i en enkel, hvit porselensskål, men smaken av mørt, langtidskokt kjøtt, grønnsaker, bokhvete og urter er kompleks og dyp. Den smaker som selve ideen om en hjemmelaget kjøttsuppe, slik bestemor laget den.
Skreien blir servert med grønnkål, skorsonerrot, små stekte poteter og en deilig fløtesaus. Hadde det ikke vært for at fisken er perfekt bakt, kunne bestemor servert dette også. Det er velkomponert og vellaget, en aldeles herlig middagsrett.
Og så kommer desserten. Bahre har fortalt om bonden som plukker ett og ett solbær med kjærlighet, men jammen skal kjøkkenet også ha ros for sin omsorg. For maken til dessert! En silkemyk solbærsorbet, hele bær og karamellisert sjokolade. En sofistikert nytelse fra ende til annen.
Men så er det slutt på nytelsen. Jeg gidder ikke engang spørre etter espressokaffe. Til det er storkjøkkenkaffetrakteren altfor fremtredende plassert i lokalet. Og vel er Vika-området nyoppusset og fint, men det er likevel en nedtur å måtte gå ut av restauranten og bort på en fellesdo.
Rommet er nesten fylt opp da vi er ferdigspist. Turister, kinogjester og kolleger på overtidsmiddag sitter side om side på benkene og nyter den deilige maten. Atmosfæren er veldig god. Og det selv om ingen akkurat denne kvelden snakker med andre enn dem de kom inn i restauranten med.
Stilig
Gjestfritt
Kortreist
Andre nordiske:
Nord og natt på Tøyen. Nordisk mat i toppklasse.
Pila ved Akerselva. Ujålete norsk.
Fru K på Tjuvholmen. Eksklusivt og lekkert.