Bare for å ta det med én gang: Solange Knowles er Beyoncés lillesøster.
Det er nok en utakknemlig posisjon å være i, å stadig naturlig bli sammenlignet med en av popverdenens største stjerner. Men med fjorårets «A Seat at the Table» viste Solange at hun har sitt eget unike uttrykk, og det er naturlig nok denne utgivelsen som dominerer i kveld.
Hun er magnetisk på scenen der hun står badende i blodrødt lys, en halvtime for sent (det var SAS sin feil får vi vite senere, men hun er allerede tilgitt). Der søsteren omfavner det grandiose, gjør Solange det subtile svært effektfullt.
Og der Beyoncé snakker tematikk i koder, evner Solange å dele sitt innerste i mesterlig ærlige og gripende tekster.
Men nok om søsteren. Vi utenfor får et innblikk i hennes erfaringer som svart kvinne oppvokst i Houston, Texas. Svart kultur, og annerledesheten hudfargen fører med seg der, den som gjør at du kan bli drept av politiet uten grunn. Der at en sterk svart kvinne virker ”truende” for noen.
Etter å kreve all oppmerksomhet i parken med en mektig inngang på åpningssporet fra albumet, «Rise», formidler hun disse følelsene med en soul-aktig fremføring av «Weary». «I am weary of the ways of the world», synger hun, og tonene treffer til himmels.
Ja, er vi ikke alle det om dagen. Igjen, effektfullt. Men dette er en sjelden feiring føles det som. Vi får den vakre «Cranes in the Sky», og en idé om hva vokalen er i stand til. Det er sjelden man ser en artist synge bedre live enn på plate.
En rødkledd Solange og de rødkledte koristene er synkrone alle sine poseringer, koreografien nedtonet, elegante brå bevegelser, jazzhender og ofte går assosiasjonene til 50-tallets doo-wop-grupper. Til tider grenser det til en kunstperformance som det er vanskelig å dra blikket bort fra.
For Solange kan virkelig eie et publikum. Stillestående, dansende, hele tiden i kontakt med lytterne og total tilstedeværelse.
”F.U.B.U” blir en triumflåt fremført live, og ”Bad Girls” får Solange publikum til å ”go low”.
Det blir dansing i rekkene under den funky «Don’t You Wait» der også flere i bandet danser med, og i ”Mad”, som er en fryd å både se og høre. Og selvsagt når hun fremfører «Losing you» – en av de desidert beste poplåtene fra 2012, et samarbeid med de eminente karene fra Blood Orange.
Og der er vi i ekstase; jubelen vil ingen ende ta.
Som encore kommer ”Borderline” – fremført for første gang live. Og vi får til og med henge med Solange på bursdagen hennes.
Regnet er glemt for lenge siden.
Alt klaffet.