Ariana Grande
Telenor arena
Ariana Grande inngår i den unge popeliten som sømløst har gått fra barnestjerne fra Nickelodeon eller Disney til et endret image som polert popstjerne.
Det skulle godt gjøres at fjorårets album «Dangerous woman» ikke gikk rett hjem til millioner av unge tenåringer. Grande hadde det sikreste kortet i popverdenen på hånden – hitmaker Max Martin – og ikke minst sørget samarbeid med Nicki Minaj, Future og vers fra Lil’ Wayne for enda mer oppmerksomhet.
Det er låter fra nevnte album det dreier seg mest om i kveld, og publikum er som ventet i hysteri fra første superhit, RnB-nummeret «Be alright», når ti mannlige dansere gjør sitt smektende inntog på scenen.
Men det går seigt etter det.
Signaturlooken med katteørene kommer nå i voksenversjon – Ariana Grande ser litt ut som en catwoman-karakter der hun marsjerer selvsikkert inn. Tre låter inn er det lite for et publikum bestående av 13-14-åringer å snapchatte når stjernen ofte gjemmer seg i skyggene. Det er vanskelig å skjønne hva de tenkte på der.
I likhet med Selena Gomez virker Grande å være idol for en hel verden av unge jenter, og dagens konsert minner litt om konserten jeg så med Gomez for et par år siden i Spektrum.
Det er noe med begge disse eksbarnestjernenes profesjonalitet som skaper en distanse til publikumet. Det er et tidvis ekstatisk publikum også i kveld, men stjernen viser så skuffende lite av hva hun er utover låtmaterialet, er så lite personlig at vi like gjerne kunne sett henne på en skjerm.
Det er ikke den overdådige sceneproduksjon man hadde forventet av en popstjerne av hennes kaliber. På scenen har hun kun noen få podier, ellers gjemmer hun til og med bandet bak en hvit vegg deler av showet.
Av effekter begrenser hun det til lasershow og en haug med rosa ballonger. Passende for temaet er hun omhyllet av mørke og røyk under ekstranummeret og tittelsporet «Dangerous woman».
For det meste deltar hun i koreografien til danserne, men tilbringer noe tid sittende i trappen – der hun ikke synes for andre enn de første rekkene. Men hun rekker gjennom rundt et tyvetalls låter, og stemmen hennes er stødig at Mariah Carey-referansene føles riktige.
Kraften i stemmen er overveldende, fra reggae-aktige «Side to side» – der hun drar på produksjonen med gymapparater og setter danserne i treningsmodus – til de mer nedtonede «Leave me lonely» der hun virkelig viser soulpreget i vokalen.
Grande holder seg upersonlig, men formidler subtile beskjeder om hvordan kvinners seksualitet tilhører kvinnen; under «Touch me» anes konturer av en vagina i grafikken, subtil nok til at den går over hodene på det unge publikumet.
Viktigere er nok når ord som som «raw», «sexual», «sensual», «free», «wild» fulgt av et stadig tilbakevendende «not asking for it» flimrende over skjermen – og avsluttende med «FEMALE». Eller når regnbuelys skyter ut fra scenen under grafisk fremstilte bilder av homofile par under «Thinking of you».
Den stemmer kommer nok til å fylle mange arenaer, men et snev av noe personlig under stjernelooken må det være lov til å kreve.