Konsertanmeldelse: Rustne chili peppers

Red Hot Chili Peppers

Red Hot Chili Peppers, et av tidenes mestselgende band, har holdt på i over tretti år, med sin seksualiserte blanding av funk og alternativrock. Storhetstiden var på nittitallet, med utgivelser som Blood Sugar Sex Magic og Californication, og det er disse glansdagene de fremdeles kan sies å flyte på. De har holdt karrieren gående i ettertid, uten at suksessen kan sies å ha vært den samme. Det endte med at de tok en lengre pause fra bandet, som ble opphevet for fem år siden. Og i år er de aktuelle med slippet av deres ferske album The Getaway.

Nivået er nok ikke helt det samme lenger, men det store spørsmålet er hvorvidt de fremdeles er i stand til å blåse liv i hitene som middelaldrende menn. Det ville vi ha svar på torsdag kveld, da Red Hot Chili Peppers spilte i Norge for første gang på tretten år.

Bandet er rigget opp på en relativt liten scene i enden av folkehavet. Noen skjermer med fargerike animasjoner og noen lyskjegler som henger fra taket sørger for at de som har havnet lenger bak også har noe å beskue. Det hele begynner lovende med en liten jamsekvens, før vokalist Anthony Kiedis entrer scenen, og setter igang «Dark necessities». Fyren har sett bedre dager.

Han behersker fremdeles sin blanding av firskåren rap og sensuell crooning sånn noenlunde, men sliter tidvis med å holde stemmen i riktig toneleie. Ting blir bedre på publikumsfavoritten «Dani California», men det begynner å bli tydelig at lydbildet er noe uklart – bass og gitar spise hverandre opp ved jevne mellomrom, og noen frekvenser høres nærmest forvrengte ut. Uansett, tilskuerne er da ekstatiske.

Flea, som tidligere i år skapte overskrifter med sin noe slappe fremføring av den amerikanske nasjonalsangen, gjør en fin figur på scenen. Han utgjør en stor del av bandets sound med sin frenetiske slapbass, og klarer fremdeles å holde på flyten. Sammen med trommis Chad Smith gjør han et godt forsøk på å holde fundamentet på plass. Gitarist Josh Klinghoffer på sin side, har store sko å fylle etter forgjengeren John Frusciante. Han gjør det bra, delvis ved å ape etter Fleas frenetiske dansing.

Så ja, bandet er ikke hva de en gang var. Men det betyr på ingen måte at de ikke underholder. Scenepersonlighetene og ablegøyene er på plass, og noen av låtene sitter godt. «Snow» blir et høydepunkt, med en fin balansegang mellom energi og følelsesutløp, og «Sir psycho sexy» er fremdeles et monster av en seig, skitten funklåt. «Under the bridge» bringer selvfølgelig frem allsangen, og smyger seg relativt knirkefritt fremover.

Konserten kan til tider virke noe rotete, med korte improvisasjonsinnslag og småkaos i lydbildet. Heldigvis er det lagt inn nok nostalgiske godbiter til at bandet holder på oppmerksomheten. Her tar den tekniske fremførelsen baksete for de gode minnene, og det fungerer da greit. Det er ikke veldig imponerende, men ofte ganske så koselig.

De avslutter konserten med en siste energiutblåsning i form av en imponerende tight «By the way», før ekstranumrene spiller ut resten av nostalgitrippen.