«Snowden», regissert av Oliver Stone, er basert på bøkene «The Snowden Files» og «Time of the Octopus». Hovedpersonen selv, Edward Snowden, vil være kjent for de fleste. En som ikke trenger så mye en introduksjon som han trenger en oppholdstillatelse.
Etter at 33-åringen – verdens største whistleblower/patriot/forræder/samvittighetsfange (velg den du foretrekker) – avdekket massiv amerikansk overvåking av internasjonal tele- og datatrafikk, og tok med seg hemmeligstemplede etterretningsdokumenter ut av landet, har han vært en flyktning i verden. De siste årene har han oppholdt seg i Moskva, siden Russland angivelig er blant «de fremste til å stå opp for menneskerettighetene» (sic!).
Alt dette gjør at «Snowden» potensielt sett kunne vært en fremragende film, i tradisjonen etter overvåkingsklassikere som «The Conversation» (Francis Ford Coppola, 1974) og «Enemy of the State» (Tony Scott, 1998). For ingrediensene er der: Den gjemte trusselen fra en ordensmakt som strammer grepet og glir utover sine fullmakter, og den lille mannen som gradvis ser livet sitt i lys av et større kall.
Videre er jo dette Oliver Stones spesialfelt. Tenk bare på «JFK», «Born on the Fourth of July» og «Platoon» – filmer der hovedpersonen langsomt erkjenner at jævelskapen går helt til topps, og at Historien har kallet nettopp ham til å vitne.
Når «Snowden» ikke når disse høydene, skyldes det hovedsakelig to ting. For det første at, som Stone selv vedgikk i et intervju med The New York Times forleden: «Coding is not exciting.» Da hjelper det ikke hvor state-of-the-art effektene er: Å se på mennesker som sitter foran en datamaskin er og blir en selsom øvelse. «Snowden» er således litt didaktisk, like saftig som et rundskriv om datalagringsdirektivet.
Den andre grunnen er at Snowden himself er en litt gørr, pedantisk type – symbolisert ved den flate, søvnige måten han snakker på, som om han har vært oppe hele natten og drukket energidrikk. Bortsett fra de dramatiske Hongkong-dagene i 2013, da Snowden tilbrakte åtte tette døgn på hotellværelset med filmskaper Poitras (Melissa Leo) og The Guardian-journalist Glenn Greenwald (Zachary Quinto), har livet fart vel med ham og etterlatt ham med en litt begivenhetsløs biografi.
Resultatet er en dramaturgi som minner litt for mye om Snowdens affeksjonsløse toneleie. For selv ikke Stone eller en opplagt hovedrolleinnehaver (Joseph Gordon-Levitt – som nailer stemmen!) kan gjøre så mye med forelegget: At Snowden frem til 2013 var en streit 30-åring hvis største prøvelser i livet var at han en gang brakk beinet og at kjæresten (den sjarmerende Shailene Woodley) noen ganger blir skikkelig sur på ham.
Da hjelper det heller ikke at Stone kompenserer med sceneskift fra Hongkong til Washington; fra Genève til Tokyo; og fra Maryland til Hawaii, ettersom filmens hovedperson skifter arbeidsinstrukser innenfor CIA- og NSA-systemet. Selv ikke kombinasjonen verdensmetropoler og ulike etterretningsorgan kan skygge for at «Snowden» mangler suspens og byr på mer melodrama enn drama. Heller ikke den rastløse, paranoide energien fra Snowden-dokumentaren «Citizenfour» (2014) matches helt.
Så hva driver den unge mannen til å si farvel til sikkerhet, privilegier og alt han har kjært? «Snowden» er ikke så mye fortellingen om konvertitten som det er fortellingen om en som gradvis får opp øynene. Stone tegner omrisset av en ideologisk motivert handling: Snowdens avsløring skyldes at han er opptatt av prinsipper for personvern og at han ikke lenger kjøper avveininger av typen: «Most Americans don’t want freedom. They want security. It’s a simple bargain.»
Resonnement stammer fra CIA-instruktør Corbin O’Brian (Rhys Ifans), en av filmens oppdiktede karakterer. Navnelikheten med hovedskurken i George Orwells «1984» («O’Brien») er nok tilsiktet. Slik beveger Stone seg utover politikken og setter Snowdens handlinger inn i en heroisk, allegorisk forståelsesramme – der den unge mannen til slutt vender seg mot mentorskikkelsen som rekrutterte ham til CIA, og begår et metaforisk fadermord.
Så blir spørsmålet om dette forteller oss mest om Oliver Stone eller Edward Snowden.