Mange har kanskje fått med seg kontroversen rundt « The Magnitsky Act – Behind the Scenes». I juni ble kortfilmfestivalen i Grimstad truet med søksmål om de viste filmen, siden den angivelig var både «ærekrenkende» og «nedverdigende». Eller som «skurken» i filmen, den amerikanske fondsforvalteren William Browder uttalte, med henvisning til sin avdøde kollega Sergei Magnitskij: «Ingen har rett til å lyve og skjende en død mann.»
Festivalen omtalte det som en «svært vanskelig avgjørelse», men ga etter og sløyfet filmen fra programmet. «Bare saksomkostningene alene ville være umulig å håndtere», forklarte festivalen.
Slik ble «Magnitsky Act» også en del av den pågående debatten om ytringsfrihetens vilkår. For hva slags ytringsfrihet har vi når en amerikansk riking kan flekse milliardmusklene sine og true en dokumentarfilm, dels finansiert av Norsk filminstitutt, til stillhet? Kan vi være bekjent av dette – i verdens rikeste land!?
Som om ikke det var nok har de norske produsentene i Stavanger-baserte Piraya film politianmeldt Helsingforskomiteen for «heleri, krenkelser og datainnbrudd».
Så hva skyldes all denne sprengkraften? Vel, det er det ingen forunt å gi et fyllestgjørende svar på. Dels handler det om den nye autoritære trusselen fra øst, om Putin og hans propagandaapparat. Og dels handler det om all verdens komiteer, kongresser og parlamentarikerforsamlinger som har investert felles prestisje og politisk kapital i at Sergei Magnitskij er en helteskikkelse og et symbol på alt som er galt med Russland, oppsummert i loven «Magnitsky Act», som åpner for sanksjoner mot utenlandske statsborgere.
Sakens kjerne er altså den russiske forretningsadvokaten Sergei Magnitskij. Dette vet vi med sikkerhet: Han døde i et fengsel i Moskva, kun 39 år gammel. Dette er noe mer usikkert: Ble han fengslet fordi han var delaktig i et underslag i milliardklassen – eller fordi han avslørte det? Skattesnylter eller whistleblower?
Heller ikke dette vet vi: Ble han mishandlet til døde eller døde han som følge av en hjertefeil? (Den norske Helsingforskomité mener han ble torturert til døde.)
Til å begynne med har den russiske filmskaperen (og ellers regimekritiske) Andrej Nekrasov kjøpt den vestlig-hegemoniske fortellingen om at Magnitskij var en varsler og at sjefen hans, Bill Browder, er en utrettelig menneskerettighetsaktivist som urettmessig forfølges av russiske myndigheter (han er dømt til ni år fengselsstraff in absentia i Russland). Dette er filmens utgangspunkt.
Etter hvert som regissøren gransker originaldokumenter og annet underlagsmateriale, begynner imidlertid tvilen å feste seg. Kan det være helt omvendt? Er alt sammen bare en gedigen dekkoperasjon, et komplott iscenesatt av Browder?
«Magnitsky act» er slik fortellingen om en filmskaper som sakte – og noe liksom-motvillig – er nødt til å se sannheten i øynene. Som film vender den blikket innover og gransker sin egen tvil, like mye som den kommer med kategoriske påstander om verden der ute. Kvalene illustreres med litt keitete reenactments, der regissøren gjenskaper scener fra virkeligheten før han ombestemmer seg fordi noe skurrer.
Om filmen ikke tar mål av seg å servere absolutter, er den likevel insinuerende nok, slik det konspiratoriske språket alltid er. Og man kan saktens forstå at Andrej Nekrasov har ertet på seg både den ene og den andre. Ikke minst Browder, som – inntil han bryter samarbeidet fordi han ser hvilken vending filmprosjektet tar – fremstår selvrettferdig og med en særegen evne til å ekspedere lissepasninger til seg selv.
Det samme kan imidlertid sies om filmskaperen selv, som bruker tvilen til å gi seg selv patos og troverdighet. Men er det troverdig? Tja, si det.
Se filmen og bedøm selv!