Våren 2013 rystes Oslo av en rekke til dels grove ran av mindreårige. Utsatt for trusler og vold tvinges barna til å gi fra seg mobiltelefonene sine.
19 ungdommer mellom 15 og 20 år blir tatt for ranene. Blant dem er Hachim, Noah og Tim.
Noah slipper straff mot å underlegge seg et oppfølgingsteam i regi av politiet. Blant vilkårene er faste samtaler med sosionom, og flytting til faren på Bekkestua i Bærum. Pluss at han må holde seg unna Haugenstua, drabantbyen i Groruddalen.
Problemet er at Tim, Hachim og Haugenstua utgjør hele Noahs kontinent, som han kaller det. Det er der han er hjemme. Kompisene trenger ham. Og han trenger å føle at han er nødvendig for dem. Og så skal han liksom svikte dem?
Med dette som omdreiningspunkt rekonstruerer filmen noen av hendelsene og Noahs prosess. Som sådan er dette en hybriddokumentar, en iscenesettelse av fortiden, der de fleste medvirkende «spiller» seg selv. Samtidig får filmen trekk av klassisk dannelsesfortelling.
Filmen fascinerer fordi den gir en gløtt inn i et miljø og gir troverdige svar på hvorfor guttene handlet som de gjorde. Vi får samtalene dem imellom, og vi får ta del i noen av Noahs tanker.
Hvorfor Noah er så nødvendig for Tim og Hachim synes etter hvert åpenbart. Han fremstår som den roligste av dem, han virker tilpasningsdyktig. Skateren fra drabantbyblokkene glir tilsynelatende lett inn i det langt mer monokulturelle miljøet på Bekkestua, med sine rekkehus og store eneboliger, midt i den norske rikdommen der unge menn freser rundt i ikke akkurat billige speedbåter og har hytter både på Hafjell og Flå.
Sekvensene herfra formidler billedlig de store avstandene mellom, og forskjellene, i miljø og oppvekstvilkår som eksisterer i Norge, men regissør Jon Haukeland skusler bort mulighetene for å problematisere dette. Kulturkollisjonen er verken til å ta eller føle på. Forskjellene kommer kun til uttrykk i at Noah legger om fra kebabnorsk til litt mer finslepent språk og ikke er så svømmedyktig som bærumsguttene.
Filmen problematiserer i det hele tatt svært lite.
Vi presenteres for Frida, Noahs kjæreste, også hun fra Bærum, men som skikkelse kommer hun lite til orde og blir relativt anonym.
På sett og vis er det et sympatisk trekk ved filmen at den avdramatiserer ulikheter og kulturforskjeller, og – ikke minst – alminneliggjør Noah som en ganske vanlig ungdom som nok er lett å lede, men som i bunn og grunn bare søker tilhørighet og et mål i livet.
Spørsmålet er bare hvor god film det blir ut av det. Symptomatisk nok napper og lugger filmen mest når den er på sitt kjedeligste; det vil si i møtene med oppfølgingsteamet. Sosionomen fører ordet overfor en Noah som er så synlig utilpass og lei at det smitter over på meg i kinosetet, i noe som kjennes som en blanding av «pute-film» og identifikasjon. Samtidig kjennes pinligheten nesten urettferdig overfor teamet, som helt klart spiller en viktig rolle for ungdommens vei ut av uføret.
Eneste tilløpet til dramatikk er en smått komisk tildragelse som truer med å velte lasset for Noah. Men også den glipper litt for glatt ut av filmens hender.
Slik blir «Barneraneren» en film som skaper sympati og til dels forståelse for både Noah og de som prøver å hjelpe ham, men som er for pyntelig og snill og grei til å skape nerve og det helt store engasjementet.
«Barneraneren» ble vist på BIFF, og har ordinær kinopremiere 21. oktober.