Det er denne kontrasten engelskmennene som står bak «Northern Disco Lights» vil utforske. De vil finne ut hvordan det kan ha seg at et av Europas tynnest befolkede land – et av de minst urbane – har fostret såpass mange pionérer innen musikalske sjangre man gjerne forbinder med svette storbyklubber.
«It happens in small cities», har engelske Tony Wilson sagt. Han var grunnlegger av selskapet Factory Records fra Manchester, og sto bak band som Joy Division, New Order og Happy Mondays. Han mente at det ofte var i mindre byer de mest spennende musikalske uttrykkene dukket opp, ikke i de store metropolene. Det spørs dog om han tenkte på mindre byer som ligger 69 grader nord for ekvator, hvor det er bekmørkt store deler av vinteren.
For det norske klubbeventyret starter naturligvis i Tromsø. Vi er på slutten av 80-tallet, og to unge tromsøværinger er allerede i ferd med å gjøre seg bemerket på den internasjonale elektronika-scenen: Geir Jenssen (Biosphere) og Per Martinsen (Mental Overdrive). I et gammelt arkivopptak fra NRK kommer Jenssen med en enkel forklaring på hvorfor det i Tromsø ble laget elektronisk musikk som ble lagt merke til: De hadde ikke noe annet å gjøre på der oppe. De satt der innendørs i snøføyken og lagde musikk, mens de innimellom sjekket faksmaskinen.
En fyr som var litt yngre enn Martinsen og co., men som var med å arrangere Tromsøs første rave på 80-tallet, var Bjørn Torske. På begynnelsen av 90-tallet flytter han sørover, til en noe større, men fortsatt ganske liten by. Og det er her denne historien fortsetter. I Bergen, altså. Fortellingen om Torske, Tellé Records, Röyksopp og Erot og skulle være ganske kjent for de fleste musikkinteresserte bergensere.
Noen av hendelsene i Bergen på 90-tallet er nærmest blitt til en egen bergensk musikkmytologi. Kanskje spesielt den første utgaven av Den Elleville Festen, som ble arrangert på Kvarteret i 1997. Tusenvis av ungdommer samlet seg på et gigantisk rave. Og de som ikke fikk lov til å komme inn døren, klatret inn vinduene. «Skjedde virkelig alt dette?», spør Mikal Telle i filmen.
Det gjorde visst det.
Et stort problem med «Northern Disco Lights» er imidlertid at de ikke har fått mange av «kongene» – de største og viktigste navnene – i tale. Verken Todd Terje, Röyksopp eller Biosphere – artister som har definert hver sine epoker – er intervjuet. Röyksopp er i det hele tatt knapt nevnt i filmen, noe som er litt merkelig. Man kan bare spekulere i hvorfor.
Filmens undertittel er for øvrig «The rise and rise of Norwegian dance music». Og med den tittelen i mente er det også litt underlig at kommersielle elektroniske monstre som Kygo og Alan Walker ikke engang er omtalt.
Men kanskje er det greit at klubbmusikkens «hverdagshelter» får mye av oppmerksomheten. Folk som Bjørn Torske, DJ Strangefruit og Rune Lindbæk. En person som er sentral i bergensdelen av filmen er Tore Kroknes, bedre kjent som «Erot». Han døde i 2001, bare 23 år gammel, og Erot er på mange måter «Northern Disco Lights» emosjonelle sentrum.
Øyeblikket i «Northern Disco Lights» da kameraet panorerer over Bergen, mens Erot-låten «Haribo» durer ut av høyttalerne, er da også et av filmens enkle men store høydepunkt.
Det er et øyeblikk å ta med seg mens man venter på filmen om Erot.
«Northern Disco Lights» har verdenspremiere på USF Verftet i kveld 21.15. Etterpå er det premierefest på Østre, med DJ-er som Olle Abstract, Annie, Mental Overdrive og Kahuun.
Nå kan du prøve deg som filmkritiker: Klikk her og skriv hva du synes om filmene på Biff