«Yes, I'm special. But it hurts.» Med de strofene avrundes «Burn the Place You Hide», den nesten to timer lange dokumentaren om St. Thomas. I løpet av den tiden har den britiske regissøren Richard Knights, via imponerende mengder arkivmateriale, tegnet et portrett av en direkte og intens artist – fra gjennombruddet «The Cornerman EP» (2001) via det kommersielle høydepunktet «Hey Harmony» (2003) og frem til utgangen som i retrospekt virker uunngåelig.
I 2007 ble 31 år gamle Thomas Hansen funnet livløs på gulvet i sosialboligen sin.
«Burn the Place You Hide» er slik fortellingen om en norsk tragedie, om en selvdestruktiv sjel som ikke under noen omstendighet ville funnet på å stille opp i «Hver gang vi møtes», men ikke desto mindre begynner å surmule når platesalget svikter.
Like uavklart er filmens forhold til den enhver tid overhengende kunstnermyten – der den sårbare kunstneren er på snarvisitt i verden og undertiden begunstiger oss andre med rapporter langs eksistensens frontlinje.
Heldigvis styrer Richard Knights klar av det som fort kan komme i forlengelsen: dødsromantikken og anstaltmakeri av typen «it’s better to burn out than to fade away». I stedet anerkjennes meningsløsheten: Så jævlig bortkastet! Hvorfor fikk han ikke ordentlig hjelp? Her er også stikk til mediene som godtet seg over sykdommens eksentriske utslag, i stedet for å tematisere sykdommen som sådan.
Derfor er det ingenting triumferende ved fortellingen om postmannen og fotballtalentet som på begynnelsen av 2000-tallet erobret VG-lista og landets studenthybler ved å krysse Nashville, Charles Bukowski og Roky Erickson. I stedet er filmens underliggende sentiment preget av vemod og maktesløshet. Men også en dose takknemlighet for de sporene han tross alt rakk å etterlate seg.
I en av scenene dukker vi for eksempel opp under innspillingen av «Be Cool Be Nice». I en sådan stund slås man igjen av kraften i disse låtene. Og «Cornerman» er fremdeles en låt selv Neil Young ville vært stolt av.
Men så var det disse indre demonene. Hva skyldtes de? Annet enn å servere små hint om en barndom preget av alenegang og utenforskap, avspises seeren med symptomer og atter symptomer: Plutselige raserianfall, galopperende pillemisbruk (merknad til norsk tollvesen: dere bør kanskje se litt nøyere på noen av de Argentina-forsendelsene) og ølflasker som fyker vegg-i-mellom hver gang verden går ham litt imot.
Men dette er jo ikke nytt, vil nok de som er tilbøyelig til å løse billett til en dokumentar om St. Thomas innvende. For alle vet at Thomas drikker; spørsmålet er hvorfor. Her kunne filmskaperne med fordel dykket litt dypere, og ikke slått fast det åpenbare: At det utsvevende turnélivet – med mye drikking og lite søvn – vanskelig lar seg forene med et skjørt sinn.
PS. Torsdag slippes albumet «A Mouse in a Crowded House», med låter St. Thomas jobbet med like frem til sin død.