Er det ikke typisk? Enten er det null sex så langt øyet rekker, eller så kommer to heftige en-nattsopplegg på rappet. Det ene med smukkasen Jack (Patrick Dempsey), det andre med den gamle flammen Mark Darcy (Colin Firth). Problemet er bare at Bridgets økologiske, delfinvennlige kondomer trolig er utgått på dato, og har begynt sin naturlige nedbrytning.
Resultatet er en baby i Bridgets mage, og to mulige fedre.
15 utrolig raske år har gått siden «Bridget Jones’ dagbok», som tre år senere ble etterfulgt av «Bridget Jones – På randen».
Selv om filmskaperne legger inn nok til at de som gikk i barnehagen da, kan hekte seg på nå, sikter nok filmen seg først og fremst inn på dem som den gang fulgte den dagbokskrivende vimsebøtten, spilt av Renée Zellweger, i hennes første filmrolle på seks år[.
For Bridget er blitt 43, og om hun fortsatt er singel, lever hun et annet liv; nå som produsent for TV-nyheter. Det er særlig her jeg som godt voksen kan kjenne kjærligheten til henne blomstre igjen; når TV-stasjonen får ny ledelse bestående av überkule hipstere som snakker ned de erfarne medarbeidernes måte å gjøre ting på.
I neste nå kan jeg saktens sukke litt over den romantiske komediens konservative kretsing rundt parforhold og ekteskap, men på utpust må også filmskapernes oppfinnsomhet og skråblikk bare beundres. Scener får ironisk følge av veltilpasset musikk, og sjangerens tradisjonelle «løpe til flyplassen/etter bussen for å nå sin elskede i siste liten» ikles ny og velsittende drakt når de mulige barnefedrene i hui og hast må frakte en høygravid Bridget til fødestuen.
Emma Thompson, som også bidrar på manussiden, spiller en godt tilpasset rolle som «den geriatriske morens» lege. Betegnelsen er legens.
De som likte de forrige filmene, vil nok også like denne. Dette er en film man må ta for det den er. Innenfor det konseptet byr den på noen riktig søte øyeblikk, noen øyeblikk av ømhet, og et flir eller fem