En advarsel først. Medietilsynet mener det når de har satt niårsgrense på denne filmen.
Den er innimellom så intens og skummel at selv en voksen, garvet filmkritiker holdt pusten. Akkurat det sier også noe om filmens evne til å hente frem barnet i den voksne, og hvilken genuin filmopplevelse «Kubo og det magiske instrumentet» er.
Kubo lever sammen med sin syke mor på en klippe ved en landsby der han hver dag underholder på markedet.
Ved hjelp av sitt magiske strengeinstrument spiller den enøyde unge gutten liv i origamifigurer, mens han forteller en spennende historie som aldri helt tar slutt. Ved solnedgang må han nemlig skynde seg hjem og innomhus, for ikke å bli tatt av bestefaren, Månekongen, og hans to onde tanter, som jakter på ham. For å stå imot trusselen, må Kubo finne rustningen etter sin far.
Som den samurai-legenden dette også er, synes filmen inspirert av den japanske mesterregissøren Akira Kurosawa.
Her er det ikke bare Kubos instrument som skaper magi, her sørger også filmskaperne for at magiske øyeblikk står i kø. Filmen er på alle måter et eventyr, befolket av blant annet en snakkende apekatt og ditto bille, og noen monstrøse fantasifostre som som bokstavelig talt lyser opp både filmen og fantasien. Samtidig greier en uttalt og snedig humor å ta brodden av den verste skrekken.
Som dokkefilm er dette det mest vellagete og uttrykksfulle jeg noen gang har sett. Visuelt henter filmen dessuten mye skjønnhet fra det japanske universet den utspiller seg i; inkludert tradisjonelle åndeseremonier.
Det vakre er at den ikke utelukkende bruker disse til eksotisk eller filmatisk staffasje, men - skal det vise seg - knytter dem an til tematikken som etter hvert åpenbarer seg. Den handler om minner; hvordan minnet om de døde former historier, hvordan historiene inngår i et kretsløp man kan kalle «udødelighet», og til syvende og sist: hva det innebærer å være et sårbart, men helt og dødelig menneske.
Det er en tematikk filmen går inn i med et mot og en mangel på sentimentalitet som er ytterst sjelden i filmer rettet mot barn, og som viser tillit til barns empati og innlevelsesevne. Men så er den da også signert studioet som med «Coraline» og «Bokstrollene» ga oss to virkelig særdeles gode, utfordrende, fasetterte animasjonsfilmer.
Likte du og ungene dine dem, vil dere elske denne.