Om den første filmen om traktoren Gråtass skrev jeg at den var billig venstrehåndsarbeid, der det pøses på med slapp og umusikalsk slapstick, geberder og forsert og kunstig spill.
Det er en grunn til at jeg gjentar meg selv. For med ett unntak viser heller ikke «Gråtass gir gass» noe tegn på at filmskaperne har lagt seg i selen for å skape genuin filmmagi, visuell poesi, psykologisk dybde eller noe emosjonelt ungene kan bryne seg på.
Den irske landsbygden (billig innspillingssted) kles i norske flagg og melkesjokolade, uten at det på noen måte bidrar til å skape et levende univers, enten man nå har tenkt at dette bondesamfunnet skal være realistisk eller surrealistisk.
Denne gangen er Gråtass døden nær etter en ulykke. Gustav redder ham ved å transplantere tennpluggen – «hjertet» hans – i en veteranbil gårdsgutten Goggen prøver å restaurere. Slik gjenoppstår Gråtass i ny ham; ulykkelig først, før han blir jålete og fin på det, noe som forkludrer vennskapet med Gustav.
Som sist er regien like slapp som historiefortellingen. Store deler av filmen består av sammenraskede transportetapper mellom ulike opptrinn som stort sett fisler ut i ingenting. Veteranbilløpet, for eksempel. Det introduseres raskt og gir hint at dette blir filmens høydepunkt; en litt Flåklypa Grand Prix-aktig duell mellom gamle storheter og personligheter, med en for anledningen skinnende rød Gråtass som utfordrer og helt. Men muligheten for å kjøre i gang en feiende, nervepirrende kappkjøring skusles uelegant bort i null og niks. Elendigheten topperseg i en slags slåsskamp mellom Gustav, Goggen og Brakstad, som driver bygdens bilmuseum, eller «bil museum», som det står over inngangen.
Scenen er så kaotisk; så totalt uten timing og koreografi, at det gjør vondt i øynene.
Unntaket i dette vraket av en film er Gråtass selv. Både som traktor og lunefull veteranbil har han et skinn av uttrykksfull personlighet. Omgitt av pappfigurer skal det ikke så mye til.