Fritz Bauer ville ha rettergangen mot krigsforbryteren Eichmann i Tyskland. Filmen forteller hvorfor det ikke ble slik. Dermed er den også et portrett av Vest-Tyskland i de første tiårene etter krigen, preget av det som var nazijegeren Bauers store anklage mot hjemlandet: Manglende vilje og evne til å ta et oppgjør med nasjonalsosialismen.
Samtidig tegner filmen et fascinerende bilde av Bauer, en kjederøykende og tilsynelatende sta, kantete og temperamentsfull mann; strålende spilt av Burghart Klaussner. Filmen åpner med et arkivopptak av den virkelige Bauer, som også viser hvordan Klaussner har jobbet frem en frapperende portrettlikhet, både hva angår utseende og kroppsspråk.
Filmen tar færre sjanser enn mannen den forteller om. Håndverket er gjennomarbeidet og solid, holdt i en velkjent biografitradisjon som ikke gjør noen kunstneriske krumspring, men vever et vell av informasjon inn i særlig dialogene. Visuelt utmerker den seg ikke på andre måter enn på kostyme— og scenografifronten. Bunnsolid også her, bidrar det til et autentisk tidsbilde.
Det mest påfallende dramaturgiske grepet er bruken av en trolig fiktiv kollega av Bauer, en underordnet jurist vi fort forstår at ikke er kommet ut av skapet. I den grad det var mulig i en tid da homofili var forbudt. Karl Angermann, som han heter, blir kroppsliggjøringen av hvilke konsekvenser forbudet fikk, men fungerer også som symbol på den moralske og politiske ryggraden Bauer etterlyste.
Filmen er et av flere forsøk på å trekke frem og ære den nesten glemte Bauer for hans rolle i tysk etterkrigsoppgjør. Siden 2010 er det laget to tyske dokumentarfilmer om ham. Ronen Steinkes biografi kom for tre år siden. Den tar særlig for seg en annen av Bauers bragder, som nevnes så vidt i «Jakten på Adolf Eichmann» og som i 2015 fikk sin egen spillefilm: Giulio Ricciarellis «Labyrinth of Lies»: Arbeidet hans for å få stilt de ansvarlige for Auschwitz for retten.