Forleden natt drømte jeg om hunden min, Argo. Hva jeg drømte, er uinteressant for andre. Men at jeg fremdeles drømmer om ham, 25 år etter at han døde, sier om noe om båndene mellom menneske og hund.
I «Draumeskrivar», i novellen «Eple,» skriver Gunnhild Øyehaug: «Hunden kom springande mot meg. Munnen halvt lukka om ein pinne, med pelsen flagrande. Frys tida , tenkte eg, så vi blir ståande slik i all ettertid, eg her på sletta, vid og kvit, og han med snøen glitrande kvervla opp ikring seg i et ivrig sprang.«
Er det hva Laurie Anderson gjør i dette filmessayet? Fryser hun tiden? Ja. Og nei.
Med sin egen terrier Lolabelle som omdreiningspunkt, former den amerikanske avantgardekunstneren en audiovisuell, lyrisk og eksistensiell meditasjon omkring liv og død, kjærlighet og minner, drømmer og erkjennelser. Refleksjonene strekker seg fra hundens instinkter og hunders personlighet, til ettervirkningene av terrorangrepet 11. september, fra Ludwig Wittgensteins språkfilosofi til Kierkegaard og forfatteren David Foster Wallace. Alt belagt med filmklipp, billedkunst og musikk, også Andersons egne bilder og komposisjoner, vevd sammen til et nesten drømmeaktig uttrykk.
Dermed er ikke dette en film man går til for å bli fortalt en historie. Det er en film man går til for å hensettes i en tilstand der egne tankerekker kan settes i gang, egne minner hentes frem og settes i en sammenheng.
Anderson synes å søke mot buddhismen. Slik Lolabelle hadde egen trener har hun en egen buddhistisk lærer. For en sekulær, i overkant jordet skandinav kan noen av ideene hun bringer inn herfra virke i overkant esoteriske. Men man behøver ikke være spesielt esoterisk for å gå inn refleksjonene de åpner opp for.
Anderson er, når alt kommer til alt, mer politisk enn esoterisk. De som har fulgt henne tett, vil kjenne igjen elementer fra tidligere verk, som debutalbumet «Big Science» fra 1982, der hun i «O Superman» nærmest profetisk skriver: “Here come the planes. They’re American planes. Made in America”, og albumet «Homeland» fra 2010, der hun skriver om trygghetsnarkomanien post 11. september.
Lou Reed — Andersons avdøde ektemann - nevnes ikke. Men man fornemmer ham som en usynlig tilstedeværelse under betraktningene om kjærlighet og død. Og han får siste ordet, i den vakre sangen «Turning Time Around».