Poetisk og politisk fra Guatemala

«Ixcanul» kunne fort blitt antropologi. Men fordi Jayro Bustamante er så nær kulturen han skildrer, får vi et mektig og poetisk innblikk i livet til en urbefolkning i grenselandet mellom tradisjoner og modernitet.

Filmen foregår i et vulkansk fjellandskap i Guatemala, befolket av mayaer som snakker kaqchikel. Bustamante vokste selv opp her, og har laget filmen i nært samarbeid med lokalbefolkningen.

I sentrum står Maria, en ung kvinne som loves bort til Ignacio, formannen på kaffeplantasjen befolkningen er avhengig av. Selv kaster Maria mer enn lange blikk på unge Pepe, som planlegger å emigrere til USA. En plan Maria gjerne vil være en del av.

ixcanul1.jpg

Med dette forholdsvis enkle sujettet som motor åpnes en større fortelling om en utsatt og undertrykket minoritet. Noen elementer er gjenkjennbare fra tilsvarende historier om urbefolkning. For eksempel alkoholen, her i form av sprit solgt fra en plankebu av en bar, i regi av plantasjen og med trekk i en lønn som dermed fort vekk kan vises seg å være drukket opp.

Med «Ixcanul» skriver Jayro Bustamante seg inn i rekken av regissører som allerede i sin langfilmdebut viser usedvanlige talenter.

ixcanul3.jpg

Filmen er til tider nesten hypnotisk vakker. Dvelende, men uten å eksotisere, går den tett på levesett og gjøremål det ene øyeblikket — særlig hvilende ved Marias ansikt - for så å panorere et landskap som både er brutalt og goldt og mektig i sin skjønnhet.

Like stort synes talentet for personinstruksjon. María Telón, som spiller Juana, har spilt i en kortfilm. Ut over det har ingen av de medvirkende noen skuespillererfaring. Likevel er her ikke en eneste unote å spore; bare en følelse av autentisitet og voldsomt nærvær, særlig fra hovedrolleinnehaver María Mercedes Coroy.

ixcanul2.jpg

«Hva ligger bak vulkanen», spør Maria.

«Kulde», sier moren. Svaret er nok forankret i det isolerte samfunnets tradisjonelle forestillinger, men skal vise seg å ha en langt videre betydning. Det er også her «Ixcanul» går fra å være en vakker, poetisk film, til å bli en smertefull, politisk film som må sees i lys av imperialsimens mange avskygninger — fra conquistadorenes kolonialisering til nåtidens globale handel. Blant annet med kaffe. Og mennesker. Guatemala har en lang, stygg historie med menneskehandel og bortføring av småbarn med tanke på utenlandsadopsjon. En geskjeft filmen tar for seg, direkte og brutalt.