Tretten år er gått siden den vesle klovnefisken Nemo tok publikums hjerter med storm. Men folk lot seg også sjarmere av Dory og hennes manglende korttidshukommelse.
Nå får vi hennes historie. Den er, i praksis, en variasjon over Leonard Cohens tekstlinje «I can't forget but I don't remember what».
Da Disney/Pixar for fire år siden sendte ut en oppgradert 3D-versjon av «Oppdrag Nemo», var det trolig for å drive oppkjøring til oppfølgeren. Samt å melke megasuksessen for enda noen kroner. «Oppdrag Dory» smaker litt av samme lyst til å surfe på suksess.
Ikke at filmen er dårlig. Den er spennende nok, og med et fint integrert budskap om vågemot og samhold, og om viktigheten av å anerkjenne og bruke egne ressurser, selv om det man har av feil og mangler synes stort.
Teknisk holder filmen suveren kvalitet. I noen sekvenser ses Dory som en nesten selvlysende liten prikk i det enorme havet. Bildet er ikke bare uendelig vakkert, det fanger helt presist alt som er særegent med henne. Ensomheten, hjemløsheten — og det fryktelige tomrommet som oppstår i hodet hennes når hun prøver å huske hva hun har glemt.
Da jeg så nyversjonen av «Oppdrag Nemo», slo det meg at den i ettertid fremstår som en foregangsfilm i det som ble en trend: filmer om omsorgsfulle, bekymrede og handlekraftige fedre.
Også nå er pappa Marlin hjertelig til stede, nydelig stemmegitt av Trond-Viggo Torgersen, og med Nemo ved sin side. Sammen stiller de solidarisk opp når Dory prøver å nøste seg tilbake til stedet og foreldrene hun en gang for lenge siden rotet seg bort fra.
Underveis dukker de underligste medhjelpere opp. En kokko fugl og en nærsynt hai, og — ikke minst - blekkspruten Hans, med syv armer og en kameleonsk evne til å gå i ett med omgivelsene. Han står for mesteparten av moroen.
Og så får vi svaret på hvorfor Dory kan snakke hvalsk .
Filmen er ikke fullt så skummel som «Oppdrag Nemo» kunne være i støytene. Men den treffer heller ikke hjerte og intellekt med samme kraft. En grunn kan være litt for høye forventninger, en annen at vi med årene er blitt grundig bortskjemt på animasjonsfronten. «Oppdrag Dory» mangler vågemotet og den kunstneriske oppfinnsomheten og originaliteten som preger «Nemo» og de beste filmene som kom før og etter, som «Toy Story»-trilogien, «WALL-E», «Se opp!» og «Innsiden ut».
«Dory» er skåret over en velkjent lest , der familien utgjør kjerneverdien filmen samler seg om. Det gjorde for så vidt også «Nemo», men der var tap og tragedie en integrert del av historien. Det aspektet er borte nå, noe som gir «Operasjon Dory» et mer polert og tradisjonelt preg, med en formel — som etter dusinvis med filmer i samme gate - føles forslitt og kalkulert i sitt forsøk på å treffe emosjonelt.
Der «Nemo» hadde hele det åpne og uforutsigbare havet å spille på, foregår mye av filmen denne gangen i rør, akvarier og basseng på det marine rehabiliteringssenteret Marine Life Institute i California. Det gjør at filmen visuelt ikke får samme dybde og sug som forgjengeren.
Men de norske omsetterne viser kreativitet når de her bruker fjellklatrer og ekspedisjonsfarer Cecilie Skog som erstatning for Sigourney Weaver, kjent blant annet som aktivist mot bunntråling.
Pixars vane tro følger det med en liten forfilm, denne gang om Piper, en måkeunge som lærer å finne mat. Bedårende, teknisk utsøkt og med en helt annen og mer moderne strek, blir den paradoksalt nok en bekreftelse på hva som mangler av nyskapning i «Operasjon Dory».