Gitt at boken lå både høyt og lenge på salgslistene da den kom i 2006, vil mange ha et nært forhold til den fascinerende kvinneskikkelsen som ble født med kroppen dekket av hår, i 1912. Det kan være en fordel, for i Vibeke Idsøes filmversjon sliter jeg tidvis med å få tak på henne.
Å gjøre henne såpass lukket , gåtefull og vanskelig å lese kan være et bevisst valg fra regissøren, for å understreke isolasjonen hun ble holdt i, i en samtid da det skulle mindre til enn en pelskledd kropp for å fremstå som avviker. Men det svekker innsikten i hennes psyke, utvikling og intellektuelle evner, der hun viser en særlig begavelse for matematikk.
Det talentet synes å åpenbare seg for henne når faren stenger henne inne i et kott som straff for oppsetsighet. Hun ser tall og formler virvle i støvkornene. Et for så vidt godt bilde på forestillingsevnen hun må ha utviklet i sin ensomhet, og et bidrag til det lille snevet av norsk magisk realisme som ligger over denne ellers realistiske fortellingen.
Men jeg savner å komme tettere på en intellektuell kraft som åpenbart er der, men som langt på vei blir en ytre påstand demonstrert gjennom Evas fortellerstemme, og i en slutt som går ut over romanens rammer. Der Fosnes Hansen indikerer at Eva finner en form for frigjøring, eller trygghet, blant likesinnede i et av datidens omreisende «freak show», dikter Idsøe skjebnen hennes ett hakk videre.
Når også mye av tidsånden Fosnes Hansen skildrer forsvinner i overgangen til film, blir Evas oppveksthistorie i bunn og grunn redusert til en relativt ordinær fortelling om annerledeshet, ensomhet og isolasjon, pakket inn i den ekstraordinære rammen av sykdommen hypertrikose. Det er synd, for det er den fortellingen som opptar mesteparten av filmen. Evas tid på sirkus og etterpå virker umiddelbart langt mer interessant, med større mulighet for å undersøke annerledeshet i en mer original og sammensatt ramme. I stedet fares dette over med en harelabb som gjør at filmen mot slutten flater ut og mer blir en hastig oppsummering av «hvordan det gikk».
Aurora Lindseth-Løkka, Mathilde T.H. Storm og Ida Ursin-Holm spiller Eva Arctander på ulike alderstrinn, med bemerkelsesverdig portrettlikhet og den krevende oppgaven å måtte uttrykke mye med blikket. De gjør en fin jobb.
Ellers legger Idsøe seg ganske tett opp til Fosnes Hansens omstendelige stil. Det gir en film som stamper litt i sin gammelmodige og tradisjonelle form, men som får liv hver gang Eva opponerer — og når Kjersti Tveterås viser seg på lerretet.
Tveterås spiller Hannah, tjenestepiken som i praksis oppfostrer den morløse jenten som faren sliter med å akseptere. Hun har ikke bare en naturlig tilstedeværelse og spillestil, hun former en flott kontrast til Rolf Lassgårds stengte farsskikkelse, og tegner et nærværende og varmt portrett av en kvinne som også bærer på en stor begavelse; evnen til omsorg og til å forstå barnets behov og rettigheter.
Forholdet mellom Hannah og Eva er det som beveger mest, i en film som rører og opprører innimellom, samtidig som den vipper hårfint mot en sentimentalitet som får litt for mye drahjelp fra Uno Helmerssons insisterende musikk.
Noen av bokens skikkelser, som kantor Swammerdamm og redaktør Jahnn, står igjen som litt hastig rissede skisser. Men teknisk er «Løvekvinnen» en vellaget film, der mye vekt er lagt på å skape scenografisk og miljømessig troverdighet.
«Løvekvinnen» åpner filmfestivalen i Haugesund i dag, og får ordinær kinopremiere 26. august.