I «Where To Invade Next» dro den amerikanske dokumentarfilmskaperen Michael Moore til Europa og Skandinavia for å overbevise sine landsmenn om velferdsstatens fortreffelighet.
I «The Swedish Theory of Love» spør svensk-italienske Erik Gandini om velferdsstaten har en pris.
Skjønt spør og spør. Gandini konstaterer. Begge filmskaperne finner akkurat det de leter etter.
Gandinis utgangspunkt er det de svenske sosialdemokratenes program for familiepolitikk fra 1972. Det slår fast at hvert menneske skal behandles som et selvstendig individ, og at relasjoner mellom voksne skal basere seg på kjærlighet, ikke økonomisk avhengighet. Resultatet ble en storstilt utbygging av blant annet barnehager og eldreomsorg.
Samt — ifølge Gandini - en gjennomgående, individuell ensomhet og sosial fremmedgjøring.
Ingen land i verden har flere mennesker som bor alene. Hver fjerde svenske som dør på sykehus, har verken familie eller venner rundt seg. Det er en statistikk som gir grunn til bekymring, og som Gandini bruker for alt den er verdt. Det er også omtrent den eneste statistikken han viser til.
Mye kan sies om metodikken i målinger av livskvalitet og lykke. Men det er et faktum at Sverige kom på femteplass på Legatum Prosperity Index — som måler livskvaliteten i alle verdens land - og rangerer som nummer 26 på den globale lykkeindeks. Det nevnes ikke. Det passer ikke inn i Gandinis fortelling.
Hans fortelling består av menn redusert til ensomt onanerende spermdonorer for kvinner som vil ha barn, men ikke mann; mennesker som ligger døde i ukevis før noe finner dem, et folk som vil ha korte svar på knappe spørsmål og ingen lange samtaler, og et geografisk landskap tømt for folk.
Gandini vender stadig tilbake til dvelende opptak av golde bomaskinblokker og tomme, ødslige korridorer med stengte, navnløse dører.
Men det finnes et annet, større tomrom her: Mangelen på sosial samhandling. For hvis nesten halvparten av alle voksne svensker lever alene, må nødvendigvis resten leve i en eller annen form for fellesskap. Men her er ingen kollektiver av noe slag. Ikke en eneste familie bestående av foreldre og barn. Her er ingen venneflokker, bortsett fra drikkende og jublende avgangselever fra videregående, og en gjeng nyhippier. Sistnevnte skal jeg komme tilbake til.
I dette svartmalte Sverige er enslig synonymt med ensom.
Gandinis dokumentar er ikke uten underholdningsverdi. Som motsats til Medelsvenssons kjærlighetsløse elendighet har han altså funnet disse unge nyhippiene som bedriver ømt kroppsføleri i et idyllisk skogbryn. En av dem hevder at trygghet kan gjøre mennesker ulykkelige. Han har trolig svært liten erfaring med hva utrygghet kan gjøre med folk.
En annen motsats er en svensk-dansk kirur g som har funnet lykken og samholdet i Etiopia. Blant de medisinske redskapene han bruker inngår sykkelspiler, slangeklemmer og drill fra Clas Ohlson. Det, og sykdommene og skadene han behandler, hadde fortjent en egen dokumentar. Men som sannhetsvitne for Gandinis påstand om åndelig kulde og nød i Sverige, bidrar også han kun med anekdotiske bevis, i tillegg til den kjente, eksotiserende stereotypien om fattige, men varmhjertede og lykkelige afrikanere.
Også velferdsstaten generelt og det svenske samfunnet spesielt skal og må underlegges kritikk og diskusjon. Men da er det kanskje ikke så lurt å hoppe bukk over en rekke kompliserte og kompliserende faktorer som har påvirket det svenske samfunnet de siste 40 årene. Spissformuleringer hjelper kanskje for å dra opp noen problemstillinger. Men når spissformuleringene blir generelle, forenklede, udokumenterte og utflytende, blir de lite opplysende og veldig lette å avfeie.