«To må man være om livet skal lykkes» heter det i Henriette Rantzaus dikt, ofte sitert i bryllup og som idé tatt ut i det ekstreme i Yorgos Lanthimos første engelskspråklige film.
«The Lobster» skildrer et samfunn der følelsesmessige faktorer som kjærlighet, tiltrekning og glede synes totalt fraværende, men hvor det like fullt er kriminelt å være enslig. Så når arkitekten David blir skilt etter 12 års ekteskap, skysses han til et hotell ute på landsbygden. Her må han finne en partner innen 45 dager. Lykkes han ikke, forvandles han til et dyr. Han kan selv velge hvilket, og lander på hummer. Derav filmens tittel.
I «Dogtooth», Yorgos Lanthimos’ forrige film på norske kinoer (2010), møtte vi en etter aller kunstens regler dysfunksjonell familie. De som så den, vil gjenkjenne grekerens evne til å dybdebore i og forstørre sosiale regler og konstruksjoner slik at de fremstår både surrealistiske og abnorme, men likevel med en nærmest krystallklar logikk innenfor filmens univers.
Tematikken videreføres på sett og vis i «The Lobster», og vris og vrenges på. Vil man, kan man godt legge nettsjekkesteder som Tinder og Match.com til grunn for Lanthimos vittige nålestikk rundt hva som danner grunnlag for parforhold. Men også relasjoner som oppstår på mer tradisjonelt, eller gammeldags vis, baserer seg ofte på ideen om at felles interesser og visse personlighetsmessige likheter er viktig. «Bill.mrk.: Turer i skog og mark», som det gjerne het i tidligere tiders kontaktannonser.
Men der man i slike sammenhenger helst reklamerer med sine antatt attraktive egenskaper og interesser, fremholder Lanthimos skavankene som indisium for et lykkelig samliv. Nærsynthet, eller en felles tendens til å blø neseblod. Alt mens han lar skuespillerne rendyrke en mekanisk, lidenskapsløs talemåte full av høflige konvensjoner og fraser. Servert med et gravalvor som både legger alen til filmens satiriske vidd og får frem en tidvis rørende menneskelighet i disse figurene som synes så fremmedgjorte for sine indre og dypere lengsler og behov.
I all sin makeløse uforutsigbarhet er «The Lobster» en type film man virkelig bør vite minst mulig om før man ser den. La det bare være sagt at det eksisterer et parallellsamfunn av enslige, de lever lovløst i skogen og jaktes på av hotellets ufrivillige gjester i spill som kan forlenge gjestenes nådetid før dyrehammen tar dem. De ensliges leder spilles av formidable Léa Seydoux og justisen er minst like nådeløs som på hotellet, der direktøren spilles av like formidable Olivia Colman. Forskjellen er bare at i denne odde «Sherwoodskogen» er alle forsøk på flørt og pardannelse forbudt.
Alle så nær som David er navnløse, alle defineres av sine roller eller av særtrekk de måtte ha. En halter (Ben Whishaw), en lesper (John C. Reilly), en elsker smørkjeks (Ashley Jensen), en annen er fullstendig hjerteløs (Angeliki Papoulia).
Colin Farrells antihelt David er nærmest marinert i sårbar, massiv og passiv resignasjon, like ned til det verkende punktet på ryggen som han aldri når med sin daglige dose Tigerbalsam.
Ut av denne bistre virkeligheten gror så en irregulær og bemerkelsesverdig kjærlighetshistorie frem. Bare for å ha nevnt det, i fall du syntes opplegget hørtes vel dystopisk ut.
Der «Dogtooth» var ubehagelig og urovekkende, er «The Lobster» langt mer løssluppen innenfor sine ellers svært strenge filmatiske rammer. Som satirisk fabel erter den godt med sosiale konvensjoner og vår hang til å kategorisere både hverandre og våre relasjoner. Samtidig kjæler den — kanskje - med ideen om «blind kjærlighet». Skjønt hvem vet. Dette er en film som beveger seg godt utenfor allfarvei, og som har rom for mange tolkninger.