Da Jason Bourne dukket opp i 2002 var han alt det James Bond ikke (lenger) var: barsk, rask, introspektiv og mystisk. Der Bond var sur melk som hadde overskredet sin holdbarhetsdato, var Bourne à jour — i synk med tidens strømninger. I tillegg hadde han sjel. Der Bond gled gjennom verden og møtte enhver hindring med et avvæpnende flir, et blunk eller en kvikkhet, slet Bourne både med hukommelsestap, akutt meningsbegjær og det som verre er. Hvem var han? Og hvordan hang alt sammen? «Treadstone»?
Disse spørsmålene utgjorde drivkraften i de første tre Bourne-filmene (2002-2007), en fullendt actiontrilogi som Matt Damon alltid vil stå i gjeld til (før Bourne-jobben holdt han på å spolere hele karrieren med kalkunene «All the Pretty Horses«og «The Legend of Bagger Vance«).
Snaue ti år senere er situasjonen litt snudd på hodet. Bond har fått skitt på fingrene og blitt kul igjen, det flemingske trusselbildet (Russland) virker ikke like passé lenger, og Carrie Mathison (Claire Danes) i «Homeland» har tatt den frynsete, hodepineplagede agenten til sin logiske ende. Hvilket gjør boltringsrommet til Bourne - nå med hukommelsen på plass - atskillig mindre.
Så hvordan kickstarte en filmfranchise på nytt (altfor innbringende til å avslutte)? Film nummer fire, enkelt kalt «Jason Bourne», har følgende løsning i ermet: «remembering everything doesn’t mean you know everything». Ordene kommer fra Nicky Parsons (Julia Stiles), Bournes allierte og av og på-love interest, som trekker ham ut av skyggenes dal når hun hacker CIA («this could be worse than Snowden«). Det er opplagt at de siste årene ikke har vært vennlige med Bourne. Idet vi møter ham, livnærer han seg som inkognito slåsskjempe i grensetraktene mellom Albania og Hellas.
Nickys Aten-rendezvous med Bourne dukker opp på radaren til CIA-sjef Robert Dewey (Tommy Lee Jones) som umiddelbart ser sitt snitt til å kvitte seg med den brysomme Bourne, hvis kjennskap til hemmelige CIA-program ikke tåler dagens lys. En over gjennomsnittet motivert hit-man, som bebreider Bourne for to års torturfangenskap i Syria, blir satt på jobben.
Deweys underordnede, den unge, fremadstormende Heather Lee (Alicia Vikander), kommer fra en litt annen skole og foreslår at de i stedet henter Bourne inn - i live. Kanskje det fremdeles er mulig å appellere til fedrelandsvennen Bourne?
På den måten settes flere tidsriktige temaer i spill, knyttet til patriotisme, overvåkingssamfunnet, krigen mot terror, gjeldskrisen i Hellas, whistleblowing og regler for tjenestevei.
I tillegg møter vi Aaron Kalloor (Riz Ahmed), en Silicon Valley-basert SoMe-entreprenør i Mark Zuckerberg-tradisjonen (og en dæsj Steve Jobs) som etter alt å dømme forsyner CIA med brukerdata som går langt utover fullmaktene nedfelt i personvernbestemmelsene. Slik utstyres «Jason Bourne», kanskje litt insisterende, med enda en 2016-markør.
Den eneste som synes orientert mot fortiden er hovedpersonen selv, som forsøker å komme til bunns i hvem som drepte faren hans på nittitallet. Visst husker han attentatet, men igjen: «remembering everything doesn’t mean you know everything». Som Bourne erkjenner: Det hjelper ikke å ha alle puslespillbrikkene, om du ikke vet hvordan du skal sette dem sammen.
En innsikt som også slår litt tilbake på filmen. Alle de riktige elementene er der: En ajourført spionthriller med sammensvergelser, upåklagelige actionsekvenser, trykkende atmosfære, Greengrass-vinglete kamera, oppdatert, geopolitisk bakteppe og biljakter i trange, historiske bysentrum (pluss Las Vegas). Legg til verdens mest likandes fyr, Matt Damon, undertiden like mutt som Clint Eastwood i en spagettiwestern. Men hva gjør vel det - sjelen er ikke en pratsom ting.
Like fullt er det - for første gang i Bourne-serien - tegn på utmattelse. Som om Damon og regissør Greengrass jager mer enn de fanger tidsånden.