Det er en vidunderlig dobbelthet i Kate Beckinsales portrett av lady Susan Vernon. Som nyslått enkefrue og mor til en gifteferdig datter, må hun som ikke-formuende sno seg som best hun kan i den patriarkalske 1700-tallssosieteten. Og er det noe hun virkelig kan, så er det å sno seg.
Det gjør henne, på den ene siden, til et skikkelig hespetre, en utspekulert manipulator som effektivt og ustanselig meler sin egen kake. På den andre siden kan man ikke annet enn å smått beundre de fiffige manøvrene hun foretar.
For ærlig talt: Hvilke andre muligheter har hun annet enn å utnytte sitt blendende utseende, sin sofistikerte væremåte og smarte, om enn intrigante hode? Vi snakker om en tid da kvinner av hennes klasse var totalt avhengige av enten slekten, eller av å gifte seg til underhold og opprettholdelse av rang. Hele konseptet er i bunn og grunn dypt tragisk. Men regissør og manusforfatter Whit Stillman lager elegant sosial satire av elendigheten.
Jane Austen skrev trolig den korte brevromanen «Lady Susan» rundt 1790, men utga den aldri selv. Den utkom først i 1871, mer enn 50 år etter forfatterens død, og regnes av kjennere for en heller uferdig, eller uavsluttet roman.
Whit Stillman har både gjort historien ferdig og utvidet den litt, og boltrer seg i et landskap han gjennom en liten, men sofistikert samling komedier har gjort til et slags særmerke: kvinner, sosiale konvensjoner og kostymer. Jane Austen passer med andre ord denne amerikaneren som hånd i hanske.
En av figurene han har innført er sir James Martin (Tom Bennett), en mann så hjernedød at han rent ut blir sjarmerende, for å parafrasere lady Susans beskrivelse. I Austens konvensjonsstyrte sosiale miljø er han en elefant i et krystallhus; for filmen blir han et kledelig og knallvittig stilbrudd som Stillman heldigvis vet å ikke overforbruke.
Rundt lady Susan Vernon finner vi et persongalleri som gjør at «Love & Friendship» hadde gjort seg som miniserie på TV. Stillman hjelper oss å holde styr på dem via vignettaktige introduksjoner der de presenteres ved navn og korte karakteristikker. Men mange av dem er knapt å se på lerretet, og kunne fint fått litt mer spilletid. Det gjelder særlig Stephen Fry i rollen som Mr. Johnson, gift med Lady Susans nære venninne Alicia.
Men alt i alt er dette en liten nytelse, der deilige dialoger og utsøkte kostymer går opp i en høyere enhet, akkompagnert av elegant, tidsriktig musikk.